ALLE BURDE FÅ HILSE: - Jeg hilser på alle hundene jeg møter. Av rent medisinske årsaker, selvsagt, skriver Marie Røssland. Credit: BIGANDT.COM / Shutterstock / NTB scanpix
ALLE BURDE FÅ HILSE: - Jeg hilser på alle hundene jeg møter. Av rent medisinske årsaker, selvsagt, skriver Marie Røssland. Credit: BIGANDT.COM / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

På kornet:

Valper burde være offentlig eiendom

Hvis ikke, risikerer du å knuse tusenvis av drømmer.

Meninger

Du kjenner kanskje en selv. En sånn som ikke kan gå gjennom en park uten å stoppe opp minst fire ganger. Jeg er en av dem.

I årevis har jeg overbevist meg selv om at hundeallergien min blir bedre dersom jeg eksponerer meg selv, litt hver dag, for allergenet. Så da hilser jeg på alle hundene jeg møter. Av rent medisinske årsaker, selvsagt.

Så kjenner du kanskje også en sliten valpeeier. En som på autopilot sier «ja da, du kan hilse. Det er ei tispe. Ti uker gammel. Ja, hun er veldig søt», med et stivt smil.

Men det får de søren meg tåle.

  • På kornet er et daglig skråblikk fra Dagbladets journalister.

Jeg er heldigvis av typen som spør først. Ikke av hensyn til eier, men av hensyn til hunden. Noen hunder er ikke glad i fremmede, mens eiere må akseptere fremmede.

De fleste er likevel hyggelige, eierne altså. Nylig skjedde det likevel noe som ødela min daglige selvmedisinering.

Jeg var kanskje 300 meter unna da jeg så den. Den lille og hårete, der den satt urørlig på fortauet. Jeg enset knapt den slitne i andre enden av båndet, og marsjerte målbevisst framover.

Desto nærmere jeg kom, desto mer markant ble marsjen. Drømmen var nær, og måtte ikke forsvinne.

Like før mål roet jeg ned. Av hensyn til den lille, ikke til den slitne.

«Kan jeg hilse på,» sa jeg. Ikke som et spørsmål, for svaret er selvsagt. Noe annet hadde vært uhørt.

«Nei», hørte jeg den slitne si. Jeg stopper helt. Litt forlegen. Hva skjedde nå?

«Vi øver på å gå tur, så helst ikke», fortsatte hun. Jeg ble forvirret. Tur? Valpen satt jo bare der.

Men jeg sa det ikke. Ble bare stående. Nesten på gråten. Drømmen knust.

«Sånn skal jeg aldri bli når jeg skaffer meg hund», tenkte jeg. For jeg skal få meg hund. Jeg må bare fortsette selvmedisineringen en stund til.

Valper burde faen meg være offentlig eiendom.