NY BESETNING: Med ro i rekkene etter mange utskiftninger har Vamp nå konsolidert seg med ny besetning. Helt foran, vokalist, låtskriver og produsent Odin Staveland og til høyre pappa Øyvind Staveland. Til venstre den hjemvendte gamlevokalisten Jan Toft.
NY BESETNING: Med ro i rekkene etter mange utskiftninger har Vamp nå konsolidert seg med ny besetning. Helt foran, vokalist, låtskriver og produsent Odin Staveland og til høyre pappa Øyvind Staveland. Til venstre den hjemvendte gamlevokalisten Jan Toft.Vis mer

Anmeldelse: Vamp - «La la la»

Vamp går nye veier - men ikke musikalsk

Gir ut minibok om sitt nye album.

ALBUM/ALBUMBOK: Det er 24 år siden jeg ble tipset om et ferskt band fra Haugesund som skulle spille på lille Rebekka West. Jeg hadde nok hørt dem på radioen, men jeg mener å huske at det var deres første Oslo-tur. De kalte seg Vamp - og de har aldri sett seg tilbake.

Signatursanger

La la la

Vamp

4 1 6
Plateselskap:

Universal Music

«Gode, gamle Vamp - på ujevnt album.»
Se alle anmeldelser

«Tir n'a noir», som åpnet debutalbumet fra 1993, ble bandets signatursang - og de slipper fortsatt ikke unna den når de står på scenen. Med jevne mellomrom har nye «signaturer» dukket opp: «13 humler», «Månemannen», «Liten fuggel».

«La la la» har nok ikke en sånn låt, sjøl om «Amilia» er i nærheten. Her får Bjørn Berge briljere med kledelig, rufsete bluesgitar og et riff som løfter sangen. Albumets klart beste, og også mest produserte, låt.

Vamp er på mange måter et utstillingsvindu for Berge, som ellers er kjent for sitt intense one-man-show med hovedvekt på blues.

Masete

Men - som på det forrige albumet, «Populas» (2015), er det også låter her som er mindre vellykte. Etter den vare og fine åpningen «Støypt i rav», blir for eksempel Jan Tofts «Elskede, elskede» masete og en liten nedtur. Verken den eller «Tantene mine» har den fine flyten som ellers dominerer albumet.

Det føles litt som om bandet ikke helt har bestemt seg for om det skal satse på gammel storhet eller tenke videre i nye baner. Når det kommer til stykket er Vamp best som seg sjøl.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det må også bemerkes at ni låter - og fattige 30 minutters spilletid - er i snaueste laget. Er det litt låttørke?

Lars Saabye Christensen

«Det roliga regnet» med tekst av Lars Saabye Christensen og melodi av Øyvind Staveland, er derimot ei vakker vise med Odin Staveland på vokal og kor. Dette er Vamp på sitt beste. «Navnet», med Oslo Strings, følger fint opp.

Den irske folkrock-innflytelsen kommer til overflaten i «Onkel Holger» og avsluttende «Fløyel» - en låt som, ja, er som fløyel i øregangene.

«Nytt» band

Det er få norske band som har skiftet flere besetningsmedlemmer enn Vamp. Foran «Populas» var det bare far og sønn Staveland, Øyvind og Odin, som var igjen. Unge Odin har fått større oppgaver, og har produsert både dette albumet og forløperen.

Gitarfenomenet Berge, også han fra Haugesund, ble, overraskende for mange, medlem i 2014 - og setter preg på musikken uten å «ta over». Sånn sett var det en liten genistrek å hente ham inn. Gamlevokalisten Jan Toft, som skled ut tidlig, er tilbake og med som sist, og Kjetil Dalland (bass) og Lars Eirik Støle (tangenter) er assosierte medlemmer.

Bandet er oppsatt med tre vokalister, der Toft gjør mest av seg. Han buldrer og skramler litt og tenderer mot det (over)dramatiske , mens Staveland junior er den vare og forsonende stemmen. Pappa Øyvind er fortsatt sjefen, men gjør seg særlig bemerket når fela eller fløyta er i nærheten.

Albumbok

Vamp har for øvrig tatt problemene med streamingen på alvor, og gir samtidig ut ei såkalt «albumbok», etter en idé av tangentmann Støle. Som Vamp-boka «Veien», som kom i fjor, er bildene tatt av haugesunderen Edgar G. Bachel.

Streaming er «billig», og tanken er her at du kan kjøpe ei bok i singelformat med det som ofte er fraværende på streamingtjenestene - tekster, intervjuer og bilder fra innspillingen. Enda bedre hadde det vært om cd-en kunne fulgt med boka, for dem som fortsatt bryr seg om det fysiske formatet. Men med en pris på 199 kroner for ei tynn bok, riktignok innbundet, blir nok dette først og fremst for «blodfansen».