Vampyrene i «Twillight» kan bare gå og legge seg

Nå er det «Castlevania» som gjelder.

|||Mitt første møte med vampyrspillserien «Castlevania» i 3D var et virkelig bedritent spill til Nintendo 64. Det var derfor med dempede forventninger og en uggen smak i munnen at jeg forberedte meg til «Castlevania: Lords of Shadow».

Dette er en spillserie som absolutt har gjort seg best i todimensjonale, sidescrollende varianter. Så bra har jo denne standardoppskriften vært at det sammen med «Metroid»-spillene avfødte «Metroidvania»- begrepet. Så hvorfor endre på noe som er perfekt?

Ekstra varsellamper begynte å blinke når det ble klart «Lords of Shadow» også utvikles av spanjoler - Mercury Steam - i stedet for de sedvanlige japanerne.

Til tross for at «Metal Gear Solid»-skaper Hideo Kojima aldri så mye var med på utviklingslaget, ble skepsisen like mye matet da det kom fram at spillets hovedperson, Gabriel Belmont, skulle benytte et våpen som knabbet rett ut av fingrene på sinnataggen Kratos fra «God of War».

Dere skjønner at jeg stålsatte meg for det verste?

Og det, kjære lesere, var totalt unødig. Etter veis ende i det som må være et av høstens aller beste actioneventyr, sitter jeg igjen med en godfølelse som bare er hårsbredder fra toppscore. Lik «Batman: Arkham Asylum» i fjor og denne ukes «Enslaved: Oddyssey to the West», er «Lords of Shadow» rett og slett en gigantisk overraskelse.

Det føles som jeg har brukt de siste stormfulle kveldene på å lese Bram Stokers «Dracula» i en usedvanlig god lenestol, ved siden av et sprakende og knitrende peisbål. Team Jacob, Team Edward og alle «Twilight»-fans kan bare gå å legge seg. Her er det Team Belmont som gjelder!

Alt starter med et varulvangrep i regn, og jeg minnes straks et annet Hideo Kojima-produsert spill som begynte i regnskyll. Er det noe «Lords of Shadow» er god på, er det nemlig stemning - oppnådd via mesterlig lyssetting og fantastiske væreffekter.

Ikke minst geleides vi gjennom spillets spektakulære og utrolig forseggjorte omgivelser gjennom god, tidvis kanskje litt overdrevet, håndholdt kameraføring.

De ekstremt detaljerte, gotiske miljøene blir av dette vitterlige til å ta og føle på. Ei giftig myr, med svampemonstre som drar deg under vannet, leder til en skog full av feer og en underverden som tatt ut av «Pans Labyrint»

 Deretter går ferden til mørke grotter med rennende fossefall, eldgamle labyrintruiner, en gjennomfrosset innsjø, de titulerte, gotiske slottene i hjertet av snødekte Transylvania, og ned til noe som ligner Neil Gaimans visjoner av helvetet.

Bredden i nivådesignet er ekstremt stor, og «Lords of Shadow» presterer virkelig å gi inntrykk av en troverdig verden. Bortsett fra, du vet, alle disse overnaturlige fabeldyrene: Overnevnte varulver, Predator-lignende skogsdyr, troll og flyvende babydjevler, fandens kråker, zombier, lik og skjelletter, ansiktsløse demoner, fugleskremsler, gigantedderkopper, enorme drager, og til og med en mekaniske variant av Frankensteins monster. De grufulle fantasiene til utviklerne er intet mindre enn imponerende.

Oppbygningen til vampyrmøtet er derfor uklanderlig utført. Og da blodsugerne først dukket opp gikk det kaldt nedover ryggen på meg.

Når opptil flere av de over førti nivåene i tillegg avsluttes av blåkopier på «Shadow of the Colossus» sine klassiske bosskamper, er det for undertegnede bare til å gi seg ende over. Jeg er kommet til spillhimmelen! Og snart går jeg tom for superlativer.

1

Alt dette hadde selvfølgelig ikke betydd en tøddel om kampsystemet ikke var noe særlig å skrive hjem om. Heldigvis er det definitivt det, og mer til.

Innledningsvis hintet jeg frempå at vår helt, Gabriel, lånte en rimelig kjent kjettingpisk for å bekjempe utysker. I starten er gjenkjenningsfølelsen også ganske stor. Etter hvert som du spiller opplever du imidlertid at Gabriels kjettingbelagte «combat cross» kanskje byr på bedre kampmuligheter enn Kratos noensinne kunne drømt om.

Gabriel får nemlig tilgang på mørk og lys magi, og variasjonen av angrepsmetoder som oppstår føles nesten for rikt. Sjelden opplever du de samme kampene, og du har såpass mange teknikker - direkteangrep, områdeangrep og vertikale sådane - at du stadig vekk tar i bruk nye måter å «stake ut» vampyrkursen. Tilfredsstillende er bare forbokstaven.

Lys magi gir deg helse tilbake for alle slag du utfører, og mørk magi deler ut ekstra skade. Kombiner disse med ferdigheter du enten oppnår eller kjøper selv, samt en rekke prosjektilangrep, og du begynner å se frem til hver eneste monstrebrudulje spillet disker opp med.

Det betyr ikke at du seiler gjennom kampene lett som en plett. Blokking er essensielt, også i myriaden av bosskampene, og de vanskeligere nivåene byr på en utfordring selv undertegnede ikke maktet å overkomme.

Jeg skulle allikevel kanskje ønsket at høyre kontrollstikke kunne brukes som unnamanøver, når den likevel ikke brukes til noe som helst. Kamera jobber heller ikke alltid på parti med deg.

Ekstra prøvelser venter deg i nivåene du allerede har fullført, og forlenger den opprinnelige tjue timer lange spilleopplevelsen betraktelig. Det hjelper også på at det er et tonn av hemmelige objekter å lete frem i spillets skjulte huler og korridorer, og du klarer neppe finne alt ved første gangs gjennomspilling. Høres det kjent ut, «Castlevania»-godtfolk?

På den kritiske siden må det istemmes av «Lords of Shadow» er temmelig lineært. Spillet dytter deg hele tiden videre med manipulative kameravinkler og usynlige vegger. Svake og hyppige klatresekvenser har heller ikke like mye feinschmeckeri ved seg som slåssystemet.

Enkelte av spillets gåter kunne vært bedre integrert, og der noen oppleves gimmickaktig og drar deg ut av den gotiske illusjonen, er andre helt horribelt dårlig designet. Bare vent til du kommer til klokketårnet. Heldigvis kan du unngå en del av hjernenøttene ved å gi slipp på en solid porsjon erfaringspoeng. Personlig er jeg for sta for sånt.

En og annen overraskende plottvending gjør deg på tå hev i historien, selv om spillets hendelser ellers er ganske forutsigbare. Med navn som Patrick Stewart og Robert Carlyle på rollelista er det klart at du kan forvente glitrende stemmeskuespill til å formidle fortellingen.

All form for kontinuitet med resten av «Castlevania»-spillene blir likevel forkastet. Men i sann Kojima-stil venter en aldri så liten overraskelse etter rulletekstene.

Jeg ser imidlertid en toppaktuell forbrukerdebatt komme milevis unna: «Enslaved» eller «Lords of Shadow»? Høstens tospann av actioneventyr kommer til å starte like mange kranglete diskusjoner som fjorårets «InFamous»-eller-«Prototype»-disputt.

Forskjellen er bare at både «Enslaved» og «Lords of Shadow» står nesten til seksere i min bok. Jeg anbefaler derfor å gå for Ole Brum-svaret - «Ja takk, begge deler».

Et annet spørsmål som gjenstår å bli besvart, og som jeg ymtet til i begynnelsen av denne anmeldelsen: Er det mulig for et «Castlevania»-spill i 3D å fange «Castlevania»-følelsen, og - unnskyld ordspillet - ikke «suge»?

Vampyrene i «Twillight» kan bare gå og legge seg

Til det sier jeg bare: Hvem bryr seg, når resultatet er såpass bra som dette?