Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Den vesle vampyren»

Vampyrklassikeren er blitt film

Men noe av særpreget er blitt borte.

FILM: Det var en søt og skummel idé, som skulle bli en lang rekke barnebøker. I 1979 utga tyske Angela Sommer-Bodenburg barneboken «Den vesle vampyren», om vennskapet mellom menneskegutten Anton og vampyrgutten Rydiger von Schlotterstein.

«Den vesle vampyren»

4 1 6

Animasjon

Regi:

Richard Claus, Karsten Kiilerich

Skuespillere:

Norske stemmer

Premieredato:

4. oktober 2019

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«The Little Vampire»

«Fartsfylt fantasi om vennskap mellom gutt og vampyr»
Se alle anmeldelser

I mange år skulle bøkene være fast inventar i klasserom og kommunebiblioteker, før de etter hvert føltes gammelmodige og ble erstattet av noe mer nytt og fartsfylt. Men nå er historien gjenopplivet, i animasjonsfilmen «Den vesle vampyren», en betraktelig mer fartsfylt affære enn boken.

Mer vanlig

Den er da også bare løst basert på bøkene. De foregår i det hjemlige og hverdagslige, som gradvis blir mørkere og farligere, der vampyrfamilien til Rydiger lever et rimelig normalt familieliv på den lokale kirkegården, med unntak av at de bare er våkne om natten, liker å drikke blod, og så videre. I filmen «Den vesle vampyren» er Anton og foreldrene hans på ferie og tar inn på en gammel borg, samtidig som Rydigers familie må flykte fra vampyrjeger med onde hensikter.

Det blir dramatiske forfølgelsesscener gjennom dramatisk arkitektur fra første stund. Den fartsfylte historien vil sikkert tilfredsstille de mest utålmodige av smårollingene i kinosalen, og det er gøyalt nok, men noe går også tapt. Historien blir glattere og mer vanlig, mer lik så mange andre av animasjonsfilmene som øses ut over kinoprogrammet i håp om å tekkes barnefamiliene.

God i fart

Animasjonen er god så lenge det flys og jages og kjempes. Slottet er fint og landskapet malerisk. Men ansiktene til både menneskene og vampyrene er bleke flater uten mye mimikk. Når det gjelder å skape levende (eller udøde) skikkelser som publikum kan bry seg om, skorter det noe.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media