FILM: Det var en søt og skummel idé, som skulle bli en lang rekke barnebøker. I 1979 utga tyske Angela Sommer-Bodenburg barneboken «Den vesle vampyren», om vennskapet mellom menneskegutten Anton og vampyrgutten Rydiger von Schlotterstein.

I mange år skulle bøkene være fast inventar i klasserom og kommunebiblioteker, før de etter hvert føltes gammelmodige og ble erstattet av noe mer nytt og fartsfylt. Men nå er historien gjenopplivet, i animasjonsfilmen «Den vesle vampyren», en betraktelig mer fartsfylt affære enn boken.

Mer vanlig

Den er da også bare løst basert på bøkene. De foregår i det hjemlige og hverdagslige, som gradvis blir mørkere og farligere, der vampyrfamilien til Rydiger lever et rimelig normalt familieliv på den lokale kirkegården, med unntak av at de bare er våkne om natten, liker å drikke blod, og så videre. I filmen «Den vesle vampyren» er Anton og foreldrene hans på ferie og tar inn på en gammel borg, samtidig som Rydigers familie må flykte fra vampyrjeger med onde hensikter.

Det blir dramatiske forfølgelsesscener gjennom dramatisk arkitektur fra første stund. Den fartsfylte historien vil sikkert tilfredsstille de mest utålmodige av smårollingene i kinosalen, og det er gøyalt nok, men noe går også tapt. Historien blir glattere og mer vanlig, mer lik så mange andre av animasjonsfilmene som øses ut over kinoprogrammet i håp om å tekkes barnefamiliene.