Van Morrison

Hyggelig konsert som fløt litt for lenge på rutinen.

Van Morrison er lunefull og mindre forutsigbar enn de fleste. Det var som om vi savnet noe av dette da han i går gjorde den første av to konserter i Oslo, selv om han tødde opp mot slutten med både «Brown Eyed Girl» og «Whole Lotta Shakin' Going On» - den siste en hilsen til makkeren ved pianoet, Jerry Lee Lewis' lillesøster Linda. De traff hverandre på en Jerry Lee-konferanse i Wales i 1993, og ga tidligere i år ut duoplata «You Win Again».

For de av oss som var til stede under Vans unike konsert på Norwegian Wood-festivalen i juni, var fallhøyden relativt stor. Konseptet er et helt annet denne gang: nytt band og en blanding av rockabilly, r'n'b, country og blues. Ikke noe galt med bandet, snarere tvert imot, men mot akustikken i Konserthuset må selv de beste gi tapt. Et par elektriske instrumenter går greit, men så fort det blir et sjumanns orkester av det, surrer lyden seg sammen til en daff graut der ingen nyanser trer fram. Synd at det går utover artistene, men det er umulig å unngå. Logisk nok er det derfor balladene som låter best, som Hank Williams' «You Win Again», «The Philosopher's Stone» og mot slutten «The Healing Game».

Etter hvert blir det en hyggelig seanse, selv om Van ikke er i nærheten av å løsne på snippen som sist. Underlig nok blir også Linda Gail Lewis mer av et regulært bandmedlem enn en duopartner. Men det er bare å innse at Van, uansett hvem han har rundt seg, alltid vil stjele oppmerksomheten.

Sånn er det bare - og det kler ham også.