Van på det jevne

Van Morrison har vel til gode å lage ei dårlig plate, men han tar noen hvileskjær av og til. «Down The Road» er ett av dem.

Siden utmerkete «Back On Top» (1999) har Van gitt ut den fine liveplata «The Skiffle Sessions» med Lonnie Donegan og Chris Barber, og den lite heldige duoplata «You Win Again» med Linda Gail Lewis.

Noe daukjøtt

Med soloplata «Down The Road» er han gjenforent med gjengen fra «Back On Top», med Geraint Watkins (hammond/piano) i spissen. Selveste Acker Bilk gjør dessuten en klarinettsolo på sin egen «Evening Shadows» , med Vans tekst. Med unntak av den og velkjente «Georgia On My Mind» har han skrevet låtene selv, og som vanlig fatter han seg ikke akkurat i korthet. Vel 62 minutter er vanlig kost fra Van, men kanskje kunne han strammet inn noe og fjernet noe daukjøtt - og fått ei enda mer prioritert plate.

Ballader

Hans tolkning av «Georgia On My Mind» er riktignok flott, og «Whatever Happened To PJ Proby?» er en varm hyllest til Texas-artisten som var mer populær i England enn hjemme i USA på 60-tallet. «Steal My Heart Again» og «Fast Train» minner også om ballademester Van på sitt beste.

Van låter umiskjennelig som Van skal låte på denne plata; nordirsk soul med en touch av r&b, country, pop, blues og jazz, men han virker ikke like frisk og sulten som når han er på sitt beste. «Down The Road» blir dermed bare en i rekken av solide utgivelser fra Van.

SOLID, MEN...: Van Morrison er seg selv lik på «Down The Road», men går for mye på autopilot til at Dagbladets anmelder lar seg overbegeistre.