Vandrerens ulykke og frelse

Han var en ektefødt Ozark-gutt, som skåret ut av et stykke såpe.

BOK: Det skjer ikke ofte: Du åpner en roman du ikke har noen forventninger til, begynner å lese, og skjønner etter kort tid at dette er en fortelling utenom det vanlige, som vil og har mer enn det aller meste av samtidig, realistisk romankunst, og som, ikke minst, makter å leve opp til store ambisjoner.«Drift» er en dem. Oversettelsen av tittelen er ikke god; på engelsk heter den «Waterborne» som ligger mye nærmere den virkeligheten vi presenteres for, og det essensielle i fortellingen. Når det er sagt: Noe mer er det ikke å klage på fra oversetter Christian Rugstads side.

Hooverdammen

Det handler om det store amerikanske kontinentet, om amerikanske vyer, om en myldrende og voldsom natur, fattigdom og mylderet av mennesker, med vekt på folk som må klemme vann ut av stein for å kunne overleve. Vi følger fire; ingeniøren Filius Poe, Lena McCardell og sønnen Burr, og Lew Beck, som har brutt opp fra liv i ferd med å briste. Det de trenger, er å finne et nytt leie å fortsette i. Noe som skjer, på det menneskelige planet og mer bokstavelig talt, når de kommer fram til Boulder City, den eneste byen i Amerika på det fattigdomsrammede 30-tallet med full sysselsetting. Grunnen er at byen har blitt fylt opp av menn og kvinner som arbeider med konstruksjonen og byggingen av den mektige Hooverdammen; på den tida det største damprosjektet i verden.«Waterborne» er en forførende og storslått roman. Portrettene av de fire (og de mange som dukker opp og forsvinner bak i hjulsporene) er gjort med en uanstrengt musikalitet og en tyngde som tyder på at det må ha blitt lagt noen dryge år med intellektuelt og intuitivt presisjonsarbeid ned i de fire hundre sidene, foruten et langt uår av faktaresearch. En av de tingene Murkoff klarer, og som det ikke er enhver forfatter forunt å slippe unna med, er å skrive godt om redelige og samvittighetsfulle mennesker, som stiller opp når andres tilværelse blir truet.

Misantropi

Filius Poe er en av dem. Han er også velutdannet, kunnskapsrik, en solid mann som bærer på et stort tap - og som fordyper seg i damprosjektet for å glemme det som er i ferd med å nage vettet av ham. Lena McCardell har stukket av fra ektemannen, bibelselgeren Frank, etter at han har hatt et skjult liv i mange år. Hun er nå i flyt sammen med sønnen. Men det sterkeste portrettet er av Lew Beck, en mann som er så liten at han at han blir et konstant offer for hån og skadefryd. Etter å ha blitt sparket rundt gjennom oppveksten har han lært seg, med en nærmest maskinell presisjon, å ta igjen voldsomt på de mennene som hundser ham, og samtidig finner han tilhold hos og får sympati av kvinner som er langt nede på den sosiale stigen. Med Lew Beck og «Waterborne» skriver Murkoff seg inn i en kraftfull amerikansk fortellertradisjon, fra Thomas Wolfe («Of time and the river» har sine ekko her), via William Faulkner, Flannery O_,Connor og opp til Cormack McCarthy, omkring romanen «Suttree». Murkoff er ikke så høystemt som Wolfe, og heller ikke så deterministisk som Faulkner kan være, men befinner seg nærmere McCarthy i et syn på at fattigdom og fornedrelse ikke nødvendigvis fører til korrumpering av menneskesinnet. Skjønt: Med Lew Beck, hvis framtreden og valg gir et inntrykk av utstaket skjebne - det er som om illgjerningene og de få gode gjerningene hans har skjedd før de utføres - er vi dypt nede i faulknersk misantropi.En fortelling kan bli for flink dau og symmetrisk. Det er ikke noe problem i «Waterborne». Så å si hver setning har en oppblomstring, en vri, noe eget, ikke minst på mikroplanet, enten det handler om planter, dyr, klær, maskiner, biler eller hus. Og det virker ikke påprakket teksten, eller som faktadropping. Det er Murkoffs evne til å bringe videre sin episke glede over å kunne skru sammen og synliggjøre vi snakker om. Ta med «Waterborne» til lavlandet eller høyfjellet; med denne forblir hvite vidder urørte.