BOK: Det skjer ikke ofte: Du åpner en roman du ikke har noen forventninger til, begynner å lese, og skjønner etter kort tid at dette er en fortelling utenom det vanlige, som vil og har mer enn det aller meste av samtidig, realistisk romankunst, og som, ikke minst, makter å leve opp til store ambisjoner.«Drift» er en dem. Oversettelsen av tittelen er ikke god; på engelsk heter den «Waterborne» som ligger mye nærmere den virkeligheten vi presenteres for, og det essensielle i fortellingen. Når det er sagt: Noe mer er det ikke å klage på fra oversetter Christian Rugstads side.

Hooverdammen

Det handler om det store amerikanske kontinentet, om amerikanske vyer, om en myldrende og voldsom natur, fattigdom og mylderet av mennesker, med vekt på folk som må klemme vann ut av stein for å kunne overleve. Vi følger fire; ingeniøren Filius Poe, Lena McCardell og sønnen Burr, og Lew Beck, som har brutt opp fra liv i ferd med å briste. Det de trenger, er å finne et nytt leie å fortsette i. Noe som skjer, på det menneskelige planet og mer bokstavelig talt, når de kommer fram til Boulder City, den eneste byen i Amerika på det fattigdomsrammede 30-tallet med full sysselsetting. Grunnen er at byen har blitt fylt opp av menn og kvinner som arbeider med konstruksjonen og byggingen av den mektige Hooverdammen; på den tida det største damprosjektet i verden.«Waterborne» er en forførende og storslått roman. Portrettene av de fire (og de mange som dukker opp og forsvinner bak i hjulsporene) er gjort med en uanstrengt musikalitet og en tyngde som tyder på at det må ha blitt lagt noen dryge år med intellektuelt og intuitivt presisjonsarbeid ned i de fire hundre sidene, foruten et langt uår av faktaresearch. En av de tingene Murkoff klarer, og som det ikke er enhver forfatter forunt å slippe unna med, er å skrive godt om redelige og samvittighetsfulle mennesker, som stiller opp når andres tilværelse blir truet.