«Vanishing Point»

En gang satte Primal Scream standarden for god dansemusikk. Det gjør de ikke lenger. «Vanishing Point» er hovedsakelig et patetisk forsøk på å fortsatt holde posisjonen som et trendsettende band.

Med god vilje kan man finne noe godt i de fleste plater. Det gjør man også i «Vanishing Point». Albumet forblir likevel et endelig dokument på at vokalisten Bobby Gillespies er og blir et ekte rørehue. Dette er både hans styrke, men også styggeste svakhet.

En fleip?

«Vanishing Point» har noen få trekk av den melodiøse og fengende atmosfæren fra tidligere album, men ikke nok til at det skiller seg ut som noe særlig spennende eller frekt.

I denne runden går Primal Screams fornyelse ut på å bytte ut den dansbare boogien med forvirrete og forvridde elektroniske lyder. Det låter selvfølgelig veldig moderne, men det betyr likevel ikke at lydene er spesielt spennende, groovy eller unike. De er bare irriterende.

Jeg mistenker den godeste Gillespie for å enten drive gjøn med lytteren, eller for å fortsatt sveve på sin egen lille kjemiske planet. Når han ikke er ute og svever, kjeder han meg i hjel med selvfølgeligheter og gjentakelser av låter han har gjort mye bedre før.

Høyt nivå

Singelen «Kowalski» og «Get Duffy» er flotte spor. På samme måte er «If They Move, Kill 'Em» og «Trainspotting» også morsomme James Bond-inspirerte låter. Likevel blir man sittende igjen med en følelse av at dette er musikalske temaer andre har lekt seg med på en langt mer spennende måte tidligere.

Primal Scream har gitt ut et en god del album til nå. De tar seg også svært god tid på å lage dem. I tillegg har de lagt lista svært høyt med «Screamadelica»-utgivelsen fra 1991. Derfor forventer jeg noe mer fra dette bandet. Jeg vil bli overrasket. Primal Scream har laget et album som ikke pirrer nysgjerrigheten, og det kler dem rett og slett ikke.