AVSTAND: Brexit er et uttrykk for den avstand som er oppstått mellom sosialdemokratiet og vanlige folk i Europa, et tomrom som høyrepopulister står klare til å fylle, skriver Bernt Hagtvet. 
 Foto:&nbsp;<span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">Neil Hall / Reuters / NTB Scanpix</span>
AVSTAND: Brexit er et uttrykk for den avstand som er oppstått mellom sosialdemokratiet og vanlige folk i Europa, et tomrom som høyrepopulister står klare til å fylle, skriver Bernt Hagtvet.  Foto: Neil Hall / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Vanlige folks eliteopprør

EU-avstemningen kan føre til en styrking av britisk demokrati. Nå ser ekskluderte at politikk nytter.

Meninger

Britiske samfunnsforskere har startet det møysommelige arbeidet med å forstå hva som skjedde under EU-avstemningen 23. juni. Sentralt i dette arbeidet står sentrum for britisk valgforskning, Nuffield College, Oxford, hvor Sir David Butler har holdt til siden 1945. Han er Storbritannias svar på Henry Valen, med en rad valganalyser bak seg, og ekspert på fenomenet «swing», stemmingsskifter umiddelbart før valget.

Butler har alltid advart mot å komme med forutsigelser. Det gjorde han også nå - og sa i etterkant: « Dette er den største omveltningen i britisk politikk etter Churchills fall i 1945.»

På et seminar i London nylig samlet Nuffield College det som er av ekspertise på valg. Her er et utvalg innkast fra forhandlingene:

IKKE SVART-HVITT: Brexit minner oss om at EU-saken ikke lar seg plotte inn langs en høyre-venstre-akse, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Tom Kolstad / NTB Scanpix
IKKE SVART-HVITT: Brexit minner oss om at EU-saken ikke lar seg plotte inn langs en høyre-venstre-akse, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Tom Kolstad / NTB Scanpix Vis mer

Brexit-avstemningen 23. juni minner oss om at EU-saken ikke lar seg plotte inn langs en høyre-venstre-akse. Innen britisk sosialdemokrati, fra Attlee og Bevin av, har det vært dyp skepsis til EEC/EF/EU. Grunnen er klar: Overnasjonalitet og frie kapitalbevegelser vil svekke det sosialdemokratiske styringsprosjektet innen økonomi og arbeidsmarkedspolitikk. Jeremy Corbyns ambivalenser ved avstemningen viser rester av denne holdningen.

Ernest Bevin sa det malende på 40-tallet: Åpner vi for Europa, slipper vi inn en storm av trojanske hester.

Fra høyre har motstanden mot Europa tatt to former: innvandringsskepsis og neo-liberal kritikk. Da Enoch Powell på 60-tallet snakket om en innvandring som potensielle «elver av blod», mente han innvandring av ikke-europeere. Det har gått bemerkelsesverdig bra - UK er i dag et av Europas mest multi-etniske samfunn.

At 23. juni kunne bringe opp de mest dømmesyke sider av britisk nasjonalkarakter, hadde få ventet. Og minner oss om hvilke krefter EU-motstanden også kan bringe opp. Et tankekors også for norske nei-folk.

International New York Times kunne i dagene etter avstemningen rapportere om polakker i Boston, England, som i et decennium har betalt skatt og skapt jordene rundt byen om til grøderik grunn. De frykter nå for sitt opphold og merker en ny fiendskap av anonyme hatlapper og kulde.

Margaret Thatcher hadde en annen grunn, som vi også nå så komme tilbake: EU med sine arbeidstidsbestemmelser og sitt miljøvern, sin menneskerettighetslovgivning og sine ankemuligheter representerer et hinder for en grenseløs neo-liberalisme. EU er en trussel mot frie markeder. Derfor ut.

The Guardians oppfordring til å stemme «remain» berørte nettopp dette paradoks: De som stemmer «leave» stemmer inn folk som ikke har interessene til småhandleren i Blackpool i sinne.

Felles for disse posisjoner, innbefattet det skotske nasjonalistpartiet SNP og Ukip, er at de innvarsler en farlig identitetsvending i britisk politikk. Vekk fra diskusjoner om statens rolle i økonomien som har utgjort mesteparten av britisk politikk i etterkrigstiden - til fokus på tilhørighet og avstand fra andre folk. Denne vendingen lar seg ikke innpasse i et venstre-høyreskjema, og truer med å bryte ned Labour. Ernest Bevin er i ferd med å få rett: EU har sluppet løs en hel bøling trojanske hester i partiet.

Avstemningen viser også enda mer dyptsittende skillelinjer, nemlig den mellom nasjonalisme og internasjonalisme som har preget hele vårt århundre, en spenning som EU skulle temme.

Foruten klasse kommer andre mindre ideologiske skiller: mellom gamle og unge og mellom ulike regioner: sentrum-periferi. London med sin åpne verdensoffentlighet stemte massivt «remain». 23. juni er også et nederlag for de moderate konservative som står for et helhetlig «one nation» Storbritannia. UK er dypt splittet.

Dette er som å lese å lese salig Stein Rokkans valgsosiologi. Vi ser skillelinjenes nye styrke i et politisk system som lenge har vært spunnet rundt høyre-venstreaksen, med et valgsystem som ytterligere har understreket dette preget. Nå er det britiske politiske systemet blitt mer og mer likt det kontinentaleuropeiske. Et aldri så lite paradoks for Nigel Farage.

23. juni-avstemningen kan være en langtidsvirkning av Tony Blairs New Labour. Blair bygget ikke på den britiske arbeiderklassen. Han mente valg kunne vinnes ved å satse på middelklasseverdier og-støtte. Han fremmedgjorde arbeiderklassen i britisk politikk, ja, bevisst nedvurderte og ekskluderte den.

Den småfolk- og antielitereaksjon som 23. juni var et uttrykk for, kan ses på som en hevn fra disse ekskluderte lags side. Det er en klar sammenheng mellom klassiske arbeiderstrøk, ofte økonomisk deprimerte, og «leave»-stemmer. Avstemningen er et klassisk uttrykk for den avstand som er oppstått mellom sosialdemokratiet og vanlige folk i Europa, et tomrom som høyrepopulister står klare til å fylle.

Paradoksalt kan resultatet bli en styrking av britisk demokrati. Nå ser ekskluderte at politikk nytter, og kan bringes inn igjen på valgarenaen. Dette kan hjelpe Corbyn, selv om det er klart at andelen arbeiderklassevelgere i Ukip er større enn i Labour nå.

I den britiske befolkningen defineres 44 prosent som middelklasse, mellom seks og sju prosent som arbeiderklasse. 87 prosent av middelklassen stemte, bare 48 prosent av arbeiderklassen. Den lave valgdeltakelsen kan kanskje anses som svar på langvarig politisk utelukkelse. «Leave»-stemmene dominerte.

Men selv om denne statistikken viser en økning i mellomlagene, ble det gjort et poeng av at medlemskap i middelklasseyrker ikke nødvendigvis innebærer tilsvarende frisinn i synet på ulike livsstiler, religioner eller innvandring. De kan som sosial gruppe ses på som middelklasse, men fortsetter å være sosialt illiberale forhold til for eksempel feminisme, innvandring, islam og likekjønnet ekteskap.

Fra 2004 til 2014 økte den europeiske innvandringen betydelig i Storbritannia. Det er ikke riktig å si at motstanden er rasistisk preget. Den springer mer ut av kamp om jobber i en globaliserende økonomi der ufaglærte strever og har en opplevelse av at folk utenfra tar jobber gjennom å godta lavere lønn. EU skapte denne bølgen. Det er en antimoderne, anti-kosmopolitisk revolt med nasjonalistiske overtoner. Mot vanvittige lønnshopp i en finanssektor som ikke synes å kunne kontrolleres, mot banker som reddes fordi de er for store, mot Financial Times-ideologien med bilag om «conspicuous consumption» og «how to spend it», mot et rigid klassesamfunn som Storbritannia fremdeles er.

Avstemningen kan ses på som en politisk protest mot marginalisering, og desto flere i det politiske sentrum som advarte - partitopper, industriledere, finans- og bankfolk, intellektuelle og kunstnere - desto fastere ble motstanden. Ikke ulikt Norge i 1972 og 1994.

Vernon Bogdanor, ledende forfatningsekspert, slo fast med en viss triumfalisme at Storbritannia ikke kjenner folkesuverenitet som grunnprinsipp i grunnloven (som de ikke har nedskrevet). Landet kjenner bare parlamentarisk suverenitet.

Cameron, Bogdanors student i Oxford, skrev ut en folkeavstemning for å løse et indresekretorisk partiproblem. De fleste folkeavstemninger skrives ut bare når man er sikker på å vinne. Bogdanor mente dette var uklokt, ja, forfatningsfremmed. Folkeavstemninger er britisk statsskikk fremmed. Nå blir passive «remainers» straffet. De trodde for sterkt på sin sak, uten å arbeide godt nok for den.

Var Cameron flink, ble han spurt. Uten å svare på det, sa han at Cameron antakelig er den mest liberale, i betydningen frisinnede, statsminister UK har hatt på lenge. Hans syn på homofili, på enkjønnet ekteskap, på kvinnerettigheter, på rasespørsmål og helsevesenet gjør han til en moderne, liberal politiker. Det blir synlig nå som vi får en «hard right»-regjering. Det siste gjenstår å se.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook