Vann over hodet

En politisk korrekt og mangelfull eventyrfortelling, som tidvis viser glimt av genialitet.

FILM: Han er blitt kalt den nye Steven Spielberg og er rangert blant de 50 mektigste i Hollywood. M. Night Shyamalan er regissøren og manusforfatteren som kom fra ingensteds, spilte inn over 600 millioner dollar med «Den sjette sansen» (1999), og ble genierklært over natta. Stjernene har stått i kø siden, og i en alder av 36 har Shyamalan regissert skuespillere som Mel Gibson, Joaquin Phoenix, Bruce Willis, Adrien Brody og Samuel L. Jackson, og tjent fett på filmer som «Unbreakable», «Signs» og «The Village». Filmer som i likhet med «Den sjette sansen» er velskrevne historier med en underfundige vri, og som beveger seg på grensen mellom fantasi og virkelighet.

Giamatti leverer

På den andre siden har Shyamalan ennå ikke klart å overgå suksessen fra 1999, og filmene hans har kvalitetsmessig og inntjeningsmessig dalt kronologisk. Hans siste film, «Lady in the Water» føyer seg fint inn i rekken, og er kvalitetsmessig nærmere bunnen enn noen gang tidligere. Som hovedrolleinnehaver finner vi Paul Giamatti («Sideways»), en av Hollywoods beste karakterskuespillere, og nok en gang leverer Giamatti en god rolletolkning, og redder på mange måter denne filmen.

Politisk korrekt

Giamatti spiller den livstrøtte borettslagvaktmesteren Cleveland Heep. En dag finner han en ung kvinne i borettslagets svømmebasseng, og oppdager snart at hun er en figur fra et kjent eventyr. Sammen med borettslagets beboere ser han det som sin oppgave å hjelpe den unge kvinnen tilbake til den verden hun kom fra. Der Shyamalans tidligere filmer har evnet å overraske med avgjørende og avslørende aha-opplevelser, er «Lady in the Water» en barnevennlig, rett fram og mangelfull affære. For eksempel hever ikke Cleveland Heep og de andre beboerne et øyenbryn over at de har et vesen fra en annen verden i svømmebassenget. Hvorfor hun blir jaget av den onde scrunten besvares heller ikke. Til det er filmen for opptatt med å utføre Shyamalans personlige vendetta mot sine kritikere, der den proklamerer budskapet om at hvis ikke vi åpner hjertene våre for magien i verden, blir vi spist av en scrunt. Filmen er nemlig hovedsakelig et svar på den negative kritikken som fulgte «The Village». Og selv om «Lady in the Water» tidvis viser glimt av genalitet, fortjener fansen hans noe mer en klisjefull furting.