Vann til alle!

Denne måneden feirer vi at det er tre år siden folket i Uruguay fikk retten til vann inkludert i landets grunnlov. Dette var en viktig symbolsk seier for alle de 1,2 milliarder menneskene som i dag lever uten tilgang til rent vann. Hendelsen har gitt opphav til den internasjonale kampanjen Blå Oktober som for første arrangeres i Norge i år og starter i dag.

I dag vil rundt 7000 barn dø av en enkelt grunn; mangel på rent vann. I løpet av hele 1990-tallet døde flere barn av denne ene årsaken enn alle menneskene vi har mistet i væpnede konflikter siden andre verdenskrig. Men det er ingen internasjonal alarm som går. Ingen knyttnever i bordet hos FN. Ingen sanksjoner som rettes mot de som er ansvarlige.

Nærmere halvparten av befolkningen i utviklingsland lider av vannrelaterte helseproblem. En av de viktigste årsakene til forurensningen er menneskelig avfall, ettersom mange land ikke har tilstrekkelige sanitære forhold. Mangel på rent vann forverrer ikke bare helsesituasjonen til verdens fattigste. Hvert år går 443 millioner skoledager tapt som følge av vannrelaterte sykdommer. I tillegg bruker kvinner og barn mye tid og krefter på henting og bæring av vann. Det er grunn til å erklære vannkrise.

På nittitallet snakket Verdensbanken og andre om hvordan markedet kunne representere løsningen på vannkrisen. Det ble hevdet at privateide selskap ville være mer effektive og kapitalsterke enn det offentlige. To tiår med denne oppskriften, som etter hvert fikk navnet privat-offentlig samarbeid, har ført til svært få resultater, snarere tvert imot.

Historien forteller oss at vann og avløp ikke simpelthen kan gjøres konkurransedyktige. Private selskaper ser lønnsomhet i å få tilgang til et lukrativt vannmonopol, men ikke i å dekke vann- og avløpsbehovet hos de fattigste. Mange av disse selskapene er utenlandske. Det bør settes spørsmålstegn ved at denne dyrebare ressursen i det hele tatt skal bli overlatt til markedet og profitt på bekostning av demokratisk kontroll og vann til alle.

Gode lokale og offentlige løsninger har blitt oversett. Blå Oktober-kampanjen mener en effektiv og godt drevet offentlig vannforsyning med lokal kontroll er den beste løsningen på den globale vannkrisen, med kompetanse- og erfaringsutveksling på tvers av landegrenser.

FNs tusenårsmål nr 7 er å halvere tallet på de som ikke har tilgang til vann og avløp innen 2015. Ifølge FNs Utviklingsfond rapport for 2006 må utbyggingen av avløpsnettet gå fire ganger så raskt som i dag hvis målet skal nås i det Sørlige Afrika. Men til og med da har man bare kommet halvveis. En sentral kritikk av tusenårsmålet er at de fattigste av de fattige fremdeles vil stå uten vann når målet er nådd. Lik rett til vann for alle er nemlig ikke nedfelt i tusenårsmålet. Det haster for verdens stater å ta det innover seg at tusenårsmålet for vanntilgang ikke er tilstrekkelig og mest sannsynlig ikke vil bli innfridd.

En internasjonal bevegelse har reist krav om noe mer enn bare tomme løfter og feilslåtte strategier. Med flere titalls organisasjoner fra over 30 ulike land i ryggen retter årets Blå Oktober-kampanje fokus på retten til vann, og det trengs. Da Den universelle menneskerettighetserklæringen ble nedtegnet i 1948, ble ikke vann nevnt med ett ord. I mellomtiden har vann som rettighet fått økende tilslutning og anerkjennelse. I 2001 tok FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter et avgjørende skritt i riktig retning ved å utarbeide General Comment nr 15 som omhandler vann som menneskerettighet. FN-komiteens forståelse er at alle mennesker har rett til rent, tilgjengelig og rimelig vann. Stater har plikt til å respektere, beskytte og innfri denne retten innenfor deres maksimalt tilgjengelige ressurser.

I 2006 var FNs Utviklingsfonds årlige rapport tilegnet den globale vannkrisen med en anbefaling om «å gjøre vann til en menneskerettighet og mene det». Nå har FNs Kommissær for menneskerettigheter lagt fram en rapport om FNs videre arbeid med retten til vann. Denne er interessant, men vil trenge oppfølging og støtte fra verdens stater for å gjøre fine ord til virkelighet.

Vil anerkjennelsen av vann som en menneskerettighet bety en forskjell? Nei, ikke alene. Men å forankre rettigheten i grunnlover, lovverk og reguleringer skaper et rammeverk for handling. Dette har vært gjort i Sør-Afrika. Myndighetene der kan fortelle at ved å ha strenge plikter for å sikre vannforsyning fikk de mot og vilje til å gjennomføre et vann og sanitærprogram for over 10 millioner mennesker.

Menneskerettstilnærmingen gir oss også noen nyttige redskap. I utviklingsland har det ofte hendt at fattige har blitt koblet av vannettet fordi de ikke har betalt for seg. Vann som menneskerettighet vil gjøre dette ulovlig. Men mennesker trenger kjennskap til sine rettigheter og juridisk bistand. En menneskerettighetstilnærming innebærer derfor også å sikre gode demokratiske systemer for styresett som inkluderer uavhengige domstoler, et fritt media, et aktivt sivilsamfunn og grasrotbevegelser.

Vann som en menneskerett vil være et viktig redskap for å bekjempe fattigdom. I storbyer i utviklingsland betaler de fattige i slummen 5–10 ganger så mye for vannet som de rike i samme by. Det er kanskje også derfor de rike i byene kan forbruke 15 ganger mer vann per person enn de fattige? Dagens vannsituasjon øker kløften mellom fattig og rik. De fattige må bruke tid og penger på vann, mens de rike får gå fri.

Så hva med Norge? Den nåværende regjeringen har gitt støtte til FNs menneskerettighetstråds arbeid med å godkjenne en internasjonal resolusjon om retten til vann i tillegg til å utnevne en egen FN spesialrapportør på retten til vann. Men er dette nok?

FNs menneskerettighetstråds arbeid med en resolusjon er et viktig skritt i riktig retning, men bør ikke bli en hvilepute. Nå er det en historisk mulighet for Norge til å føre an som frontfigur i kampanjen for en særskilt internasjonal konvensjon på retten til vann! Organisasjoner og bevegelser over hele verden ser etter en alliert stat som kan hjelpe med å sette retten til vann på dagsorden. Blå Oktober oppfordrer herved norske myndigheter til et spennende og viktig samarbeid for å sikre vann til alle.