Vannmannens tid

Én del hydrogen, to deler oksygen og en fancy flaske. Slikt blir det mililarder av i disse dager.

Vann på flaske er mer enn bare vann. Du kjøper en livsstil. Sitter du med en flaske designervann, viser du at du er opptatt av å være sunn. Det symboliserer renhet og at du identifiserer deg med en kontinental tradisjon. Brus er for bønder, vann er for kosmopolitter.

Det er også et tegn på ubekymret forbruk. Du bruker penger på noe som ikke metter. Du betaler for det andre får gratis, og det er merket som koster.

Denne situasjonen er et Klondyke for drifige forretningsfolk. Har man en fin flaske og et eksotisk merkenavn, kan man nærmest pumpe opp penger.

- FOLK ER TØRSTE, sier Olaf Eidsæther, mannen bak Pure Water Company.

Selskapet hans har allerede en omsetning på noen titalls millioner kroner.

Hvert år bruker vi 600 millioner kroner på merkevann - bare i Norge. Og vi ligger langt bak resten av Europa. Den jevne franskmann drikker over 100 liter merkevann i året, mens vi så smått nærmer oss 20.

Mer enn 33 milliarder liter vann selges hvert år på kontinentet. Det blir trolig mer enn 100 milliarder kroner.

- Det er et sunnhetstegn at vi ikke kjøper like mye vann som våre naboer i Europa, sier Olaf Eidsæther, mannen bak norske Pure Water Company.

- Vannet i kranen er stort sett bra i hele den vestlige verden. Ofte er det renere enn vannet du får på flaske. Når du tapper vann i kranen, får du jo vann som beveger seg. Vann på flaske gjør ikke det.

Eidsæthers Pure Water Company vil tappe seg inn på det enorme europeiske vannmarkedet, og er i ferd med å få fotfeste i Storbritannia. Ikke ved å selge vann, men det rundt vannet. De selger et rensesystem som skal gjøre vannet rent og fjerne uønsket smak. Dermed kan restauranter og hoteller selge sitt eget, rensede kranvann, som smaker like godt som dyrt flaskevann. Tappekraner gjør at du kan velge mellom vanlig og kullsyreholdig vann.

MEN DET VIKTIGSTE er flaskene. Designet i Norge, produsert i Frankrike. Det er flaskene med logoen som gjør det rensede vannet til merkevann, og som skal gjøre folk villige til å betale penger for nesten det samme de kan få i springen.

- Jeg kan ikke skjønne hvorfor det trenger å regne i Italia for at man skal få vann i London, eller hvorfor det skal regne i Larvik for at man skal drikke vann i Tromsø. Å frakte San Pelligrino fra Italia til London eller Farris til Tromsø, er verken særlig ressursvennlig eller et smaksmessig poeng, sier Eidsæther.

- Vann er jo i utgangspunktet det samme overalt: en del hydrogen og to deler oksygen, satt sammen til et vannmolekyl. I tillegg finnes det som regel noen salter og noe slagg som man helst ikke vil ha i vannet. Men ikke så mye. Det er dette vi renser bort.

- Resultatet blir som vannet du får kjøpt på flaske. Bare billigere og friskere. Også slipper vi dette absurde med å frakte vann og flasker hundrevis av mil, noe som både er dyrt og lite miljøvennelig, sier Eidsæther.

HITTIL HAR ALT fra britiske Mark & Spencer til Yo Sushi og Her Majesty's Serious Fraud Office kjøpt Eidsæthers nye vann. I Norge serveres vannet på flere restauranter, fra rocka Sult på Grünerløkka, til Aker Brygge-mastodonten Acqua. Fortjenesten kan bli enorm.

- Det finnes nesten ingen grenser for hvor mye man kan tjene hvis man får fotfeste i denne bransjen.

Men hva er egentlig poenget med vann på flaske?

- Folk som bor i storbyene i Norge har ingen grunn til å kjøpe vann på flaske, sier Truls Krogh ved Statens institutt for Folkehelsa.

- Vannet du får i kranen er av like god kvalitet som vannet du kjøper, sier Krogh.

På åttitallet var Perrier det mest trendy du kunne drikke. I dag blir du lett identifisert som pretensiøs hvis du blir sett med en av de små grønne flaskene. Nå er San Pelligrino mer in. Regelen er enkel: Jo mer obskurt eller eksotisk vannet ditt er, jo bedre - så lenge det er på flaske og ikke på plast.

I et av Paris' mest krampehippe motehus, Colette, finner du en egen vannbar. Her setter du deg til, beskriver hva slags vann du vil ha, og kelneren velger ut en av de mer enn 60 sortene for deg.

DET BEGYNNER SÅ SMÅTT å bli vanskelig å få tak i vann det ikke er tuklet med. Den norske turistforenings hytter på Hardangervidda har fått streng beskjed om ikke å servere friskt fjellvann. EØS-regler krever at alt vann renses i godkjente rensefiltre før det kan drikkes. Det samme vannet vi ikke får drikke på hyttene, blir renset, tappet på flaske og solgt. Myndighetene hindrer oss i å drikke friskt fjellvann, og kremmerne gnir seg i hendene.

Men i forhold til Europa, har van(n)viddet bare så vidt begynt. Farris er fortsatt det eneste store vannmerket, de har nærmere 80 prosent av markedet for vann med kullsyre. Imsdal har omtrent like stor markedsandel på kildevann uten kullsyre. Men hvert år øker omsetningen av vann med omlag 20 prosent, og om ti år har vi trolig tatt igjen våre europeiske naboer i merkevannforbruk.

Det økte forbruket av vann skyldes ikke bare behov for å følge med i tiden. Drikker du vann, er det mye sunnere enn brus, for ikke å si kaffe eller alkoholholdige drikker.

- Jeg har i hvert fall begynt å drikke mye mer og føler meg mer pigg, sier Eidsæther.

- Jeg må tisse hele tiden, men legen min sier at nyrene mine fungerer fantastisk.

Rank, ren og vakker. Det er designet som avgjør om et vannmerke slår gjennom.