UTILSLØRT ROMANTISK: 2018-versjonen av klassikeren “A Star is Born” har Bradley Cooper og Lady Gaga i hovedrollene, og er blitt en tragisk og dypt romantisk kjærlighetshistorie. Vis mer

Anmeldelse Film «A Star is Born»

Vanskelig å hindre tårene i å sprette frem

«A Star is Born» er utilslørt romantikk, uten undertekst eller ironi

«A Star is Born»

5 1 6

Drama

Regi:

Bradley Cooper

Skuespillere:

Bradley Cooper, Lady Gaga, Sam Elliott, Dave Chappelle

Premieredato:

12. oktober 2018

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«A Star is Born»

«Utilslørt romantisk»
Se alle anmeldelser

FILM: Om du skulle være blant dem som har mistet troen på kjærligheten, skal du ikke se bort fra at «A Star is Born» egenhendig kan gi deg den tilbake. Dette kan komme til å skje selv om det er et og annet i filmen som ellers ikke er helt til å tro på, som i at to musikalske mennesker bare trenger å bruke femten sekunder av en ranglete kveld på å synge et par strofer for hverandre og vips, så har de en hitlåt.

Utilslørt romantikk

Men scener som dette tøyer troverdigheten på en måte som understreker den underlige kraften i «A Star is Born». Dette er nemlig en utilslørt romantisk fortelling, en medrivende og tragisk kjærlighetshistorie, uten ironi og uten undertekst, fortalt på klassisk Hollywood-manér.

De siste årene har filmbyen sendt fra seg kjærlighetshistorier som de knapt tar alvorlig; som begynner med sex og nærmest motvillig beveger seg inn i et emosjonelt landskap.

«A Star is Born» tror ikke bare på kjærligheten, men på en kjærlighet som er bygget på et sterkt kunstnerisk fellesskap. Når den forfylla countryrockstjernen Jackson Maine (Bradley Cooper) snubler inn på en dragbar på jakt etter mer å drikke, og blir betatt av hussangerinnen Ally (Lady Gaga), blir han først og fremst betatt av henne som musikalsk vesen. Som tilskuer kjøper jeg at det de finner i hverandre er unikt, noe som ikke kan erstattes av andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hollywood-klassiker

«A Star is Born» er en film med lang og fornem Hollywood-stamtavle. Mest berømt er versjonen fra 1954, der James Mason spiller den drikkfeldige filmstjernen som oppdager og forelsker seg i artistspiren Esther (Judy Garland). Garland hadde vært barnestjerne, som stadig hadde fått høre at hun ikke var pen nok, og satt på sovepiller og slankepiller av et filmstudio som aldri ble fornøyd.

Den plagede Garland mistet etter hvert studiokontrakten sin, og «A Star is Born» skulle bli combacket hennes.

I 1976 ble hovedrollen i en ny versjon av filmen spilt av Barbra Streisand. Også hun hadde stadig blitt minnet om at hun var på siden av skjønnhetsidealet, også hun trengte et comeback. Filmen ble en stor suksess, men var sterkt preget av Streisands og ektemannens fullstendige kunstneriske kontroll, noe som førte til et øredøvende antall flatterende closeups av hovedpersonen.

Denne siste versjonen er laget av hovedrolleinnehaver Bradley Cooper, som debuterer som regissør og klarer seg forbløffende bra. Til tross for en generøs spilletid på to timer og et kvarter er «A Star is Born» stram og underholdende hele veien.

Personlig prosjekt

Cooper har vært øverst på filmplakater og «verdens mest sexy mann»-kåringer, men har også fortalt om sine erfaringer med depresjoner og alkoholproblemer og bekymringer for hva andre egentlig synes om ham. Det virker ikke så rart at han har valgt seg «A Star is Born» som sitt første prosjekt; heller ikke at det er blitt et så personlig prosjekt både for ham og Lady Gaga.

I likhet med de to tidligere kvinnelige hovedrolleinnehaverne har Lady Gaga fått kritikk for utseendet sitt; i likhet med dem er hun et ikon i skeive miljøer og outsidermiljøer; i likhet med dem har hun fans som føler seg svært nært knyttet til henne, delvis fordi hun insisterer på at det som er kantete og annerledes i dem er det som gjør dem vakre. Garland, Streisand og Gaga er alle kvinnelige stjerner som står der på scenen med sine kanter og sine stormfulle sider og insisterer på at de fortjener å være der.

Blir en annen

Det er scener i der Lady Gaga virker litt stiv og selvbevisst. Men de er ikke scenene der hun får slippe følelsene løs, eller der hun og Cooper ser på hverandre. Da er ansiktene deres åpne, overgitte og henrykte. Det er rett ut nydelig å se på. Men dette er historien om stjernen på vei ned som møter stjernen på vei opp, og om et forhold som ikke tåler den skjevheten, hvor ekte følelsene enn er.

Det er en innvending at Ally blir til en managerstyrt popstjerne av en art som virker litt gammelmodig. Filmen appellerer mer til en gjengs oppfatning av hva som må til for å bli stjerne enn hva som kanskje er tilfellet i en moderne verden med tusen kommunikasjonskanaler. Men det er både interessant og sympatisk at Coopers Jackson ikke først og fremst er sjalu på kjærestens suksess, men bekymret fordi hun blir en annen. I Coopers store øyne merkes uroen over at det er satt i gang prosesser som han frykter, men skjønner at han ikke har rett til å bremse.

Derfor går det som det må gå. Det blir vondt, melodramatisk og iblant sentimentalt. Og på slutten er det vanskelig å hindre tårene i å sprette frem i øynene.