- Vanskelig å ikke synes synd på dem

Howl spilte på Øya.

(Dagbladet.no): Alle musikkopplevelser er avhengige av omstendighetene, konserter desto atskillig mer enn plater.

da Howl gikk på scenen klokka kvart på fire på ettermiddagen i dag, så var det vanskelig å ikke synes litt synd på dem og de omstendighetene skjebnen hadde servert.

De spilte tidlig for et mildt fyllesjukt publikum, det begynte å regne omtrent i det de gikk på scenen, og de spilte samtidig som Rumble In Rhodos, som de - hva enn disipler av bandene måtte mene - i betydelig grad deler fanbase med.

Et glimrende bilde på hvilke popkulturelle miljø alle nyoppstarta band befinner seg i, vil noen si. En vanskelig gig, vil andre si.

Howl så ikke ut til å synes det, eller noe som helst for den saks skyld, var særlig skummelt, der de kastet seg ut i det ene nummeret med skamløs og sår (to tilsynelatende arbitrære adjektiver man ikke ærlig kan sette ved siden av hverandre særlig ofte for tiden) poprock etter det andre.

Men til tross for tjue nærmest heroiske åpningsminutter, med dertil voksende publikumsskare, så holdt det ikke helt til mål for Howl.

Den ungdommelige desperasjonen og lidenskapen de så å si har erklært at de skal levere ved å døpe bandet sitt etter Allen Ginsbergs udødelige dikt dabbet etter hvert av.

Det var fascinerende i seg selv å se hvordan det som i åpningsminuttene av konserten framsto som nesten ufrivillig spastisk dans fra vokalist Simen Lund, fremsto som keitete og tvunget på slutten.

TERNINGKAST TRE: Omstendighetene var mot Howl under spillejobben på Øya.
TERNINGKAST TRE: Omstendighetene var mot Howl under spillejobben på Øya. Vis mer

Om det var låtmaterialet som gikk tom, godviljen hos publikum eller hva, så sier det mer enn nok at halvparten av publikum var på vei bort fra plassen før bandet hadde kommet seg av scenen etter siste låt.

Men hvem skal man egentlig skylde på når det kommer til sånne ting? Anmelder man innsatsen eller effekten?

Howl gjorde så godt de kunne, bedre enn de fleste ville fått til, under de omstendighetene de ble servert.

Men et ferskt rockeband med én skive låter under beltet har ingenting å gjøre på en scene som rommer tusener, og på høylys dag, attpåtil. Ikke ennå.

Kanskje ikke noensinne, men i hvertfall ikke nå.

- Vanskelig å ikke synes synd på dem