Vanskelig forhold til mor

Marie Takvam var en av Norges store lyrikere og festens midtpunkt. Og hun var moren til Magnus Takvam. En mor han flyktet fra.

MOR-SØNN-FORHOLDET: - Jeg observerte min egen mor sakte gå i en retning som ikke gjorde henne lykkelig, sier NRK-kommentator Magnus Takvam. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
MOR-SØNN-FORHOLDET: - Jeg observerte min egen mor sakte gå i en retning som ikke gjorde henne lykkelig, sier NRK-kommentator Magnus Takvam. Foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer
Publisert

- Å skrive om henne ble et personlig behov, sier Magnus Takvam.

- Myten om kunstnerbohemen er ikke hele bildet av moren min.

Det er dagen derpå for NRKs politiske kommentator. Det ble en lang natts ferd mot endelige valgresultater, og nå sitter han ved et cafebord i Oslo og skal snu fokus. Han skal snakke om det som lenge har opptatt tida hans ved siden av jobb – biografien han har skrevet om sin mor. Denne uka kommer «Hun skrev for å kunne leve».

Marie Takvam var den prisbelønte lyrikeren, filmskuespilleren, den populære stemmen fra «Barnetimen for de minste» og festens midtpunkt. Hun ble kalt en feministisk pioner og vår siste kvinnelige bohem.

- Men hvem var dette mennesket, den begavede lyrikeren som hadde en genuin trang til å forstå livet, noe som skulle gjøre det så vanskelig for henne? Og hvem var moren min som jeg hadde en så sterk binding til at jeg måtte flytte til en annen kant av landet for å komme meg unna? spør sønnen.

Rolig familieliv

I 1952 debuterte Marie Takvam med diktsamlingen «Dåp under sju stjerner». Hun var 25 år, skrev allerede da om livets store spørsmål med stort alvor, og sa ofte at hun måtte skrive for å greie å leve.

ROLIGE DAGER: Magnus på bytur mer mor i 1954. Foto: Kagge
ROLIGE DAGER: Magnus på bytur mer mor i 1954. Foto: Kagge Vis mer

Noen måneder tidligere hadde hun fått sitt første barn, Magnus. Hun hadde giftet seg med ungdomskjæresten Johannes Takvam, og den lille familien levde et rolig liv med far på jobb, og mor som var hjemme med barn og skrev samtidig. Det er disse åra Magnus Takvam ser tilbake på og tenker at den tette bindingen til moren ble skapt. De to tilbrakte dagene sammen, i tosomhet, helt til lillesøsteren ble født og krevde oppmerksomhet.

- Etter hvert ble familielivet mindre viktig for henne. Hun ville ut, hun ville heller være sammen med kunstnervennene sine, og mors og fars ulike personligheter ble mer og mer tydelige fram til de ble skilt da jeg var 16-17 år, sier Magnus Takvam

- Det ble en vanskelig periode.

Det var nå hun skapte myten om seg selv, om bohemen uten grenser. Magnus ble boende med moren sin som han kjente en barnlig avhengighet til. Han ble sugd inn i fellesskapet hennes, der hun var det karismatiske midtpunktet. Han fikk være med på filmfestivaler og satt sammen med de spennende vennene hennes på Club7. Det var moro, samtidig som det var så helt feil. Han skulle løsrevet seg, skapt sin egen plattform i livet.

- Det turbulente kunstnerlivet, gjorde også at hun ikke klarte morssollen, og jeg følte meg avvist. Samtidig mistet hun kontroll over alkoholbruken. Da hun vokste profesjonelt, var alkohol en gledesrus. Nå ble den mer og mer en selvmedisinering. Jeg observerte min egen mor sakte gå i en retning som ikke gjorde henne lykkelig, der alt ble mørkere, og der det gikk utover psyken hennes.

Magnus Takvam flyttet. Til Bergen. Han måtte langt bort for å kunne rive seg løs og finne sitt eget liv.

- Hvordan hun ville leve livet sitt, var hennes valg, tenkte jeg. Kanskje var det en forsvarsmekanisme.

Nakenscene

Marie Takvam fortsatte å gi ut diktsamlinger. Og romaner. I 1977 fikk hun sin første filmrolle i Vibeke Løkkebergs film «Åpenbaringen». Filmen ble slaktet av Dagbladets Arne Hestenes, som omtalte, i mindre pene ordelag, Marie Takvams rumpe i en nakenscene. Selv sa hun i et intervju at det var vanskelig å kle seg naken, særlig på grunn av sin fedme, men hun så på det som en revolusjon «for hittil er det bare brukt unge og vakre kvinner i filmer til glede for menn».

Sønnen husker det hele som ubehagelig. Eksponeringen av henne gjorde vondt.

MIDTPUNKTET: Marie Takvam var kjent for sin sjarm, og for å være festens midtpunkt. Foto: Kagge
MIDTPUNKTET: Marie Takvam var kjent for sin sjarm, og for å være festens midtpunkt. Foto: Kagge Vis mer

- Når jeg har sittet og skrevet, forstår jeg henne bedre. Jeg ser hudløsheten hennes, den indre spenningen, drivkraften for å skrive, og det psykiske presset hun må ha følt. Å ha psykiske utfordringer er ikke noe enestående, og i dag vet man at det går an å dempe indre uro hvis man selv eller omgivelsene forstår det som er i ferd med å skje. Det er trist å tenke på at livet hennes kunne blitt enklere hvis hun hadde fått hjelp tidligere.

Takvam kikker ut av vinduet.

- Mor ville framstå som sterk. Hun var uredd og modig og kunne provosere i debatter. Samtidig var hun både sårbar og supersensitiv. Hun brukte sitt eget liv som materiale og eksponerte seg selv nærmest uten grenser. Det ble krevende for henne.

Tvangsinnlagt

I 1985 ble Marie Takvam tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, og de neste åra tilbrakte hun ut og inn av institusjoner. Syk, alkoholisert, men fortsatt med dikterspråket i behold. Sin siste og tiende diktsamling «Rognebær», ga Marie Takvam ut i 1990.

Konsulent Tor Obrestad beskrev disse diktene som en hylende protest mot prosessen som tappet henne for livskraft.

Magnus Takvam tenker tilbake på de vanskelige åra.

- Hun fikk paranoide vrangforestillinger, sier han.

- Hun mente hun ble terrorisert, og var ekstremt opptatt av kriminalsaker. Blant annet oppklarte hun Palmedrapet. I sitt eget hode.

I 1994 var hun så dårlig at det var uforsvarlig å la henne bo alene i eget hus. Demensen hennes ble stadig verre, og fram til hun døde i 2008, bodde Marie Takvam på sykehjem.

- Men lyrikeren i henne var levende, fortsatt hadde hun sjarmen og driven i seg, og jeg var med henne rundt når hun leste i offentligheten. Gnisten var der til det siste.

DET SISTE BILDET: Magnus Takvam med moren Marie, på slutten av hennes liv. Foto: Privat
DET SISTE BILDET: Magnus Takvam med moren Marie, på slutten av hennes liv. Foto: Privat Vis mer

Likhetstrekk

- Hvordan har det vært å skrive om det vonde i livet hennes?

- Når jeg først skulle skrive boka om henne, måtte alt med. Hun hadde heller ikke selv et problem med å være åpen om det vanskelige. Motivet mitt er ikke å baksnakke henne. Men folk du er glad i kan ha det vanskelig og gjøre ting som går utover andre, det er en del av det å være menneske.

Han smiler litt, og sier han kan se at han har likhetstrekk med moren.

- Jeg har også en bohemstreng i meg, et sug etter det intense fellesskapet med sterke mennesker. Men jeg ville ikke klart å stå oppreist i et liv der jeg måtte ha eksponert meg selv hele tida. Kanskje det var derfor jeg valgte journalistikken. Jeg trengte et filter. Jeg ble observatøren.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer