Vanskelig låtuttak

Husker du den gang idretten skulle innlemmes i det utvidete kulturbegrep? Det var et fåfengt forsøk på å gi fremmedordet legitimitet i en naturnasjon langt mot nord. I dag har vi gitt opp: Kulturen er glad bare den får lov til å være på idrettsbanen.

Sporten er blitt alle tings sentrum. Dit går pengene, æren og oppmerksomheten. Dæhlie er Konge, Drillo er Gud og Sverre Fehn... ja, hvem er nå det? Kanskje vi bare skal vente med Operabygningen, og heller utvide Ullevaal Stadion etter VM? Med Røkke og Bondevik i sjefsstolene er prioriteten gitt. En middels suksessrik norsk fotballspiller koster i dag 50 millioner kroner. En god norsk forfatter er ikke verdt mer enn en ussel Bragepris.

  • Ingen steder kommer styrkeforholdet mellom sport og kultur så målbart til uttrykk som i avisspaltene. Hjernen til Arne Nordheim blir aldri så interessant som kneet til Ronny Johnsen. Hva Kjærstad skriver, har mindre vekt enn det Solskjær ikke sier (fordi han har fått munnkurv av sin manager), men som enhver sportsjournalist med respekt for seg selv vet å dramatisere over en dobbeltside, med et utbrettsbilde av idrettsstjernens nesebor eller panne. Vi kulturspaltister misunner fotballkommentatorer som annenhver dag kan spekulere fritt om helsa, psyken, formkurven og ferdighetene til mennesker de ikke kjenner, og rangere dem etter terning- og innfallsmetoden. Så deilig det må være å breie seg uten noen form for saklig eller språklig beherskelse, og aldri få gult kort fra redaktøren. Så morsomt å kunne krøsskleppe mellom søkte metaforer («Og etter to minutter i går ettermiddag holdt han på å levere innvollene sine på Pride Park») og bråkjekke overdrivelser («Det betyr Floalarm det - ingen ting annet - og du hører signalet sjøl med hørselsvern»), og utheve hver tredje eller fjerde setning i fete typer (uten at noen skjønner hvorfor). Og så deilig for egoet å få hele smørja presentert med en svær personlig byline i farger som understreker hvor viktig det er at nettopp du overprøver Drillos disposisjoner. Dette er norsk sportsjournalistikk anno 1998. Og verre vil det bare bli henimot avspark i Frankrike.
  • Vi på kultursidene er derfor takknemlige for at vi nå får muligheten til å delta i vårens viktigste debatt. Endelig har striden om VM-uttaket tatt et lite sidespor innom vårt kompetansefelt: Hvem skal få æren av å framføre den offisielle VM-sangen? Di Derre eller Jørn Hoel? Vi har ikke hørt kandidatene, og kan derfor vurdere dem desto mer uhildet. «Slaget om VM-låten» er musikklivets svar på den mye omtalte «keeperkrisen» - det altoverskyggende kjempeproblem som består i at Norge for første gang i fotballhistorien har tre eller fire fullgode målvakter å velge mellom. Nasjonen går så bra at vi må gjøre maksimalt ut av våre luksusproblemer. At vi ennå ikke har bestemt hvem som skal synge Drillos til suksess, bare 39 dager før avspark, er selvfølgelig en nasjonal skandale.
  • Alvoret i situasjonen burde være tydelig nok for alle som kan huske fire år tilbake. I forrige VM stilte Norge med tidenes verste fotballsang, og ble aldri venner med ballen. Dette viser at musikk til arbeidet er viktig for fotballproffer, og kan ha avgjørende innvirkning på deres prestasjoner. Landslaget spilte glitrende i kvalifiseringen. I kampen mot Portugal begynte det å svikte. Hvorfor? Drillos hadde vært i studio og sunget inn makkverket «Alt for Norge», og skammet seg. Nå ble de nødt til å høre sine egne musikalske misgjerninger fra stadionanlegget. Slikt svekker gjennombruddshissigheten. Og hvordan skulle supportere få inspirasjon av å høre sine helter pluss en tungrockvokalist med forstoppelsesproblemer synge en krysning av «We Are The World» (eller var det «Heal The World») og Kongens nyttårstale? Noen av oss lurte på om Ivar Dyrhaug hadde skrevet teksten i samarbeid med Arne Myrdal og Greven: Lojaliteten er total / Vi slåss med høy moral / for No-o-rge, vårt fedreland.
  • Vi er høye, vi er blonde, vi har rent vikingblod i årene? Takk som byr. Drillos er åpenbart best uten mikk. Men vi snakker om en sjanger som allerede er svært belastet. Har du hørt Cabaret ä la Cartes LP «I Mååål!» eller Njaal Helles «Nottingham Forest (Is My Rock'n'Roll)»? Det kan du være glad for. Fotball-låtskriveren skal ha store kunstneriske evner for å overskride den lavpannede sjåvinisme, og de som har dette talentet pleier som regel å finne andre ting å synge om enn sitt favorittlag på grasmatta.
  • Kanskje vi bør kjøpe noen proffe låtskrivere fra England? Der borte har de skjønt at en fotballsang ikke trenger å velte seg i selvhøytidelig kraftpatriotisme, men kan være et utmerket påskudd til å lage god popmusikk. Engelske band greier til og med å bake små undergravende budskap inn i nasjonalhelligdommen. Klassikeren i sjangeren, New Orders «World In Motion», VM-sang i 1990 og hitlistetopper, inneholdt tekstlinjen «E for England» i en tid der E-er (ecstasy) var høyeste dopmote. Lightning Seeds fulgte opp i 1996 med «Three Lions», en låt som forente troverdig indie-pop, høy allsangfaktor og nasjonal revansjelyst (tretti år siden hjemmetriumfen) - helt i tråd med fotballens nye status som både folkelig og hip. Her på berget derimot, er fotballsanger enten så offisielle at de likner festtelegrammer, eller så alternative at de synges for siste gang under plateinnspillingen.
  • En god fotballsang må 1) skape glød og humør blant supporterne, 2) si det opplagte (Vi er best, osv.) på en ny og fengende måte, 3) kunne synges uten komp av umusikalske tribuneslitere med frisk promille. «Rumba med Gun», Di Derre-låten som iblant kan høres på Molde stadion, har problemer med disse kravene. Siden begge Nesbø-brødrene har spilt på Moldes A-lag, har Di Derre høy fotball-troverdighet, men laget har vist sviktende form siden braksuksessen med «Jenter og sånn», og deres melankolske, nostalgiske, små-sutrete legning gjør dem ikke til selvsagte vitamininnsprøytere i Frankrike.
  • Jørn Hoels fotballferdigheter er oss ukjente. Spillejobber på tusen norske puber taler til hans fordel, men vi blir betenkt når han sier han har skrevet en «soul-låt». Denne stolte musikksjangeren har aldri fått helt fotfeste på norsk grunn. Her til lands ble de såre, søte, oppløftende hymner fra Sam Cooke og Otis Redding skviset mellom to andre svarte musikksjangrer: På den ene siden hadde vi gospelgnålet - først den hvitvaskede «ten-sing»-varianten, deretter blondine-versjonen av Aretha Franklin som parfymert boksemat. På den andre siden hersket det folkelige blueshelvete som gjorde at enhver lokal gitarrunker kunne sitte i timesvis og synge det alle så - at han ikke følte seg særlig pigg da han våknet i dag.
  • Fotball har sjel, men har soul noe med fotball å gjøre? Er den ikke rett og slett for høystemt til å kunne avsynges av hordene? Hoel viser til «You'll Never Walk Alone», og den er virkelig et hederlig unntak. Låten har gått den lange vei fra Rodges og Hammersteins musikal «Carousel» (1945) via tolkning av Sinatra og Judy Garland til Liverpool-bandet Gerry & The Pacemaker hitversjon i 1964, og derfra inn på Anfield Road. Dette er den lett sentimentale vi-holder-sammen-gjennom-stormen-allsangen som gjør at supportene får gåsehud på kinnet og klump i halsen. Vi tror ikke Hoel har skrevet en ny «You'll Never Walk Alone» før vi hører det. I mellomtida fantaserer vi om en duett mellom Espen Lind og Bjarne Brøndbo, der den første sikrer det internasjonale popnivået, mens den andre står for den hjemlige harry- og rumpe-faktoren. Og uansett hvilken låt valget faller på, trøster vi oss med vissheten om at den ikke vil plage Drillo, som visstnok skal være totalt umusikalsk.