HUND TIL BESVÆR: At Hilde Hagerup er bedre til å skrive om hunder enn å lufte dem, kom til syne da hun møtte Bellmann i Nesoddens gater.<div>Foto: Nina Hansen / Dagbladet</div>
HUND TIL BESVÆR: At Hilde Hagerup er bedre til å skrive om hunder enn å lufte dem, kom til syne da hun møtte Bellmann i Nesoddens gater.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Vis mer

Vant Gullruten for «Snøfall». Nå har Hilde Hagerup prøvd å skrive morsomt - for første gang

Hilde Hagerup (40) har en far som vil gi barna hennes is og godteri. Hun brukte ham som modell i barneboka si.

(Dagbladet): - Jeg prøver å være en sånn mamma som sier til barna mine at de kan få en gulrot, mens faren min sier de kan få godteri og is. Faren min er modell for bestefaren i boka. En sånn bestefar som bare kjører på med alt som er moro.

Hilde Hagerup vandrer rundt i sitt gamle nabolag på Nesodden. Her ligger tomannsboliger og firemannsboliger tett, med trampoliner i hagen og mer eller mindre velstelte blomsterbed.

- Jeg tenker meg at Pelle og moren bor sånn som dette, og så bor bestefaren rett borti veien. Men med tanke på alle hundene som bor på Nesodden, hvorfor er ingen av dem ute på luftetur?

Nå har det seg sånn at Pelle er hovedperson i Hagerups siste barnebok, «Bestefar og jeg sparer til hund». I boka heter hunden Frokost, et hundenavn Hilde har brukt fordi faren hennes ønsket å ha en hund med dette navnet så han kunne gå ut i skogen og rope: «Frokost! Frokost!» Og hennes nåværende søken etter en luftende hund, er enkelt og greit fordi en hund hadde passet fint på bildet.

Tilpasser geografien

- Når jeg skal skrive, ser jeg nesten alltid for meg et fysisk sted jeg kjenner godt. Det gir ramme til historien, og så gjør jeg om og tilpasser geografien så det passer til det jeg trenger i fortellingen. Da jeg skrev om bestefar og Pelle, tenkte jeg på rekkehusene her, og så la jeg inne et bedehus som egentlig ligger der jeg vokste opp i Fredrikstad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hilde Hagerup er datter av forfatteren Klaus Hagerup, barnebarnet til forfatter Inger og søsteren til forfatter Hanne. Sammen med faren og søsteren skrev hun manus til NRK Supers julekalender «Snøfall», og innkasserte prisen for beste barne- eller ungdomsprogram under årets «Gullruten» for et par uker siden.

Hun debuterte med ungdomsromanen «Bølgebiter» i 1998, og har skrevet for barn og ungdom og voksne. De siste fem ungdomsromanene var om «Spøkelset på Frostøy», uten at researchen innebar spøkelsesjakt, og da hun var ferdig med dem, hadde hun begynte å savne ei bok til niåringen sin. Ei lettlest bok, gjerne med bilder, men som også var ei ordentlig bok.

Dermed ble «Bestefar og jeg sparer til hund» til. Hun har to sønner, en på ni og en på tolv. De kan brukes i researchfasen som konsulenter og inspirasjon for mor.

- Det er en balansegang. Det er veldig moro å snakke med barn og unge underveis i skriveprosessen, men det er jeg som er forfatteren, og barnelitteratur har sin egen estetikk. Jeg skriver ikke bare for å tekkes barna. Jeg skriver om ting de håper at de får, og så skal de få det de ikke visste at de håpet på å få.

Trenger motstand

Og noen ganger er det de voksne som får det de håper på. For der, i Nesoddens småveier, svinser Bellmann i bånd. Matmor syns det er helt greit at han kan være fotomodell, og Hilde Hagerup beviser at hun kan lite om hvordan få en hund til å posere foran kamera.

HUNDEPASSEREN: - Følelser er universelt, derfor leter jeg etter det jeg likte den gangen, og det barna mine liker nå, sier Hilde Hagerup. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
HUNDEPASSEREN: - Følelser er universelt, derfor leter jeg etter det jeg likte den gangen, og det barna mine liker nå, sier Hilde Hagerup. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

- Når jeg skriver, vil jeg gi meg selv motstand. I den siste boka har jeg prøvd å skrive morsomt. For første gang. Heldigvis har illustratøren Ingrid Dos Santos hjulpet godt til, sier forfatteren.

Når hun skriver for barn og unge, handler mye om det å finne følelser hun selv hadde som barn og ungdom. Det handler om å finne måter å skrive på som gjør historien troverdig. Siden hun ikke lenger er tenåring, har hun ofte holdt seg til et nøytralt språk når hun skriver for ungdom. Dessuten har hun skjønt at hun må forholde seg til at sosiale medier finnes.

- Jeg prøver å ikke være 80-talls. Ikke gjøre meg kul. Jeg er verken ni eller fjorten år. Men følelser er universelt, derfor leter jeg etter det jeg likte den gangen, og det barna mine liker nå.