Vanunu blir æresdoktor

Universitetet i Tromsø mener at Mordechai Vanunus handlinger inngår i den sivile ulydighetstradisjonen.

Universitetet i Tromsø vil den 15. mai kreere Mordechai Vanunu til æresdoktor for det personlige motet han viste ved å avsløre at Dimona-anlegget i Sør-Israel produserte atomvåpen. Han har jødisk bakgrunn fra Marokko og flyttet med sin familie til Israel i 1963. Han gjorde militærtjeneste i tre år fra 1971 til 1974 og ble dimittert med godt skussmål som førstesersjant. Deretter begynte han å studere fysikk ved universitetet i Tel Aviv, men avbrøt studiene og ble i 1976 atomtekniker ved Dimona-anlegget. I 1979 begynte han å studere filosofi og geografi ved Ben Gurion-universitetet, tok eksamen i 1985 og ble deretter hovedfagsstudent og hjelpelærer i filosofi mens han stadig arbeidet på Dimona. På universitetet ble Vanunu i økende grad politisk aktiv og kritisk til Israels militærpolitikk og politikk både overfor de palestinerne som bodde i Israel, og på okkupert territorium. Han sluttet ved Dimona i 1985.

I The Sunday Times, London, den 5. oktober 1986, er det en artikkel basert på lange intervjuer med Vanunu der han avslører at Israel produserte atombomber ved Dimona-anlegget, at det var et langt større lager av atomvåpen der enn noen hadde hatt mistanke om, og at Israel samarbeidet med Sør-Afrika om atomforskning. Før artikkelen ble publisert, lot avisen avsløringene, fotografiene og diagrammene til Vanunu bli nøye vurdert av ti eksperter, som uttalte at opplysningene var høyst troverdige. Det faktiske innholdet i artikkelen har da også i svært liten grad blitt motsagt. Ekspertene og verden ble sjokkert over opplysningene, særlig tatt i betraktning at Midtøsten var og er blant de mest ustabile områdene i verden. Israel hadde rg en høy profil i internasjonale fora når det gjaldt ikke-spredning av atomvåpen. Myndighetene hadde forsikret om at Israel ikke ville være den første stat i Midtøsten til å produsere atomvåpen, og kom fra 1974 med årlige forslag i FNs generalforsamling om å gjøre Midtøsten til en atomvåpenfri sone.

Etter avsløringene i The Sunday Times forsvant Vanunu. I november kom det for en dag at han var blitt lurt av en kvinnelig agent for Israels hemmelige tjenester til å reise til Roma. Der ble han kidnappet, dopet, lenket og transportert til Israel. Rettssaken mot han begynte 30. august 1987. Den var strengt hemmelig. Dommen lød på 18 års fengsel for spionasje og landsforræderi. Han har i mer enn 10 av disse årene sittet i TV-overvåket enecelle opplyst døgnet rundt. Etter en langvarig sultestreik ble han innvilget en halv times besøk av familien hver fjortende dag. Spørsmål om brudd på menneskerettighetene når det gjelder Vanunus fengslingsforhold har blitt sterkt fokusert.

Hvordan kan Universitetet i Tromsø finne på å gjøre en som er dømt for landsforræderi til æresdoktor? Universitetet er overbevist om at Vanunu ikke over lang tid, i hemmelighet og med fortjeneste, overga informasjon om sin stat til fordel for en fremmed makt, men av samvittighetsgrunner gikk ut til all verden med informasjon om en hemmelig produksjon av atomvåpen. Oppmerksomhet rundt Vanunus handling er en viktig symbolsak når det gjelder søkelys på lojalitetsdilemmaer og enkeltmenneskets ansvar. Nürnberg-dommene etter andre verdenskrig mot de tyske nazilederne la ansvaret for krigsforbrytelser på den enkelte. Det fritok ikke for straff at man hadde handlet i samsvar med overordnedes ordre. Spørsmål som vedrører menneskerettigheter og menneskehetens overlevelse må stå over ens lojalitet til den enkelte stats selvdefinerte interesser. Vanunu har selv skrevet til sitt forsvar at han handlet på vegne av sine landsmenn og menneskeheten og at den passive, aksepterende holdningen til eksistensen av atomvåpen hvor som helst i verden er en sykdom i vår tid. Det er god grunn for Universitetet i Tromsø å mene at Vanunus handlinger inngår i den sivile ulydighetstradisjonen. Norge kan også sies å ha et særlig ansvar tatt i betraktning at vi i 1959 solgte 20 tonn tungtvann til Israel under forutsetning av at det skulle brukes til fredelige formål. Det inngikk også en avtale om muligheter for norsk inspeksjon, noe Norge ikke hadde gjort bruk av før Vanunus avsløringer. Vanunu som æresdoktor fokuserer på de hundretusener av enkeltmennesker over hele verden som organiserer seg over landegrensene i kamp mot atomvåpnene og for en alternativ forståelse av sikkerhet, for en høyere kollektiv globaletisk bevissthet og for utviklingen av en fredskultur i form av alternative metoder for konfliktløsning. De er drevet av åpningsordene i FN-pakten om «å redde fremtidige generasjoner fra krigens svøpe». Verdenssamfunnets tilvenning til de mest bestialske våpen, og trettheten når det gjelder å protestere, er skremmende. Det er sømmelig for et universitetssamfunn på tvers av faggrenser å holde oppe verdier og visjoner som på ingen måte får en berettiget plass i medieverdenen.

Vanunus handlinger inngår i en økende tradisjon av protest og mobilisering mot den internasjonale ordens utilstrekkelighet når det gjelder å stanse dette vanviddet. Etter Hiroshima og Nagasaki har grupperinger over hele verden presset på for å få forbudt atomvåpen. Nei til atomvåpen har en lang tradisjon i Norge. Omkring 1980 ble Leger mot atomkrig stiftet, og organisasjonen ble viktig for tillitsskapende virksomhet mellom øst og vest, for sin etiske appell og for sine publikasjoner om ikke bare atomkrigens, men også strålingens og prøvesprengningenes destruktive virkninger. Den fikk Nobels fredspris i 1985. Den drev aktiv lobbyvirksomhet overfor Verdens helseorganisasjon for å få denne til å agere overfor FN. På 1990-tallet ble det også dannet en internasjonal Jurister mot atomvåpen som sammen med Leger mot atomkrig og andre fredsorganisasjoner ville styrke Den internasjonale domstolens makt. Til tross for intens motstand fra de vestlige atommaktene, USA, Storbritannia og Frankrike, vedtok FN en resolusjon i desember 1994 hvor følgende spørsmål ble stilt til Den internasjonale domstol i Haag: «Finnes det noen situasjon hvor det å true med eller bruke atomvåpen vil være tillatt etter folkeretten?» Svaret kom den 8. juli 1996. Dommerne fant ikke noe rettslig grunnlag som kunne berettige trussel om bruk av atomvåpen. Enstemmig slo domstolen fast at det foreligger en juridisk bindende forpliktelse for statene til å inngå avtaler om full avskaffelse av atomvåpen under internasjonal kontroll.

Universitetet i Tromsø er i godt selskap når det gjelder vurderingen av Vanunus handlinger. Like før rettssaken mot han startet, nominerte trettiseks medlemmer av det engelske parlamentet Vanunu til Nobels fredspris. De så hans handlinger som et vern av ikke-spredningsavtalen (som er underskrevet av 183 stater) og omtalte hvilket mot det skulle til å konfrontere sine statsmyndigheter med en så brennbar sak. Samme året ble han tildelt den «alternative fredsprisen» av Sveriges Riksdag. I 1988 utga Bertrand Russel Peace Foundation artikkelsamlingen «Israel's Bomb. The First Victim: The Case of Mordechai Vanunu». Joseph Rotblat, som fikk fredsprisen i 1995, ledet i 1997 den internasjonale konferansen «Voices for Vanunu» i Tel Aviv, arrangert av kampanjen for Vanunus løslatelse. Rotblat deltok under andre verdenskrig i utviklingen av den første atombomben. Han forlot sin stilling i 1944 for å bli verdens første aktivist mot atomvåpen og var i over førti år leder av Pugwash, en bevegelse av vitenskapsfolk, på tvers av jernteppet, for sosialt ansvar og for atomnedrustning. I sin åpningstale til konferansen presenterte han Vanunus sak som dilemmaet mellom lojalitet til sitt land og lojalitet til menneskeheten.

Når Universitetet i Tromsø kreerer Mordechai Vanunu til æresdoktor, innebærer det en stemme for hans snarlige løslatelse, for atomvåpennedrustning og en kritikk av staten Israel for den hemmelige atomvåpenproduksjonen.