JERUSALEM: Klagemuren er det tydeligste sporet etter det jødiske tempelet som ble revet av romerne i vårt første århundre - en av de mange tragiske episodene i byens historie. Nå har Jerusalem fått sin biografi. Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet
JERUSALEM: Klagemuren er det tydeligste sporet etter det jødiske tempelet som ble revet av romerne i vårt første århundre - en av de mange tragiske episodene i byens historie. Nå har Jerusalem fått sin biografi. Foto: Jørn H. Moen/DagbladetVis mer

Vanvidd og råskap på hellig grunn

Simon Sebag Montefiore har skrevet Jerusalems biografi.

ANMELDELSE: Å skrive biografi - livsskildring - over en by, kan virke som en god idé, men den forutsetter på et vis at byen lever, eller har levd.

Og dette er nok et av grunnproblemene for Jerusalem, dette stridens eple i århundrer, at stedet er tillagt så altfor mye av liv og tro. Stakkars by!

Tette bånd Stalin-biografen Montefiore mener her å skrive helhetlig og saklig om byens historie, men også han tar munnen altfor full når han sier at «den er byen som ingen eier, men som eksisterer i alles tanker», «en ryggrad i verdenshistorien».

Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette «alle» slett ikke er alle.

Forfatteren har selv tette bånd til byens historie. Midt på 1800-tallet var den styrtrike engelske proto-sionisten Moses Montefiore aktiv i å skaffe midler til å hjelpe den jødiske befolkningen i Jerusalem.

De levde under kummerlige kår, og Montefiore fikk blant annet reist en vindmølle og et større herberge. Forfatteren kan fortelle oss at det at Moses kom seg opp og ble rik, «gjorde han bare for å hjelpe andre.»

Vanvidd og råskap på hellig grunn

Et vakkert ettermæle, men kanskje ikke helt historisk objektivt?

Mangfoldig historie La det nå ikke se ut som boka ødelegges av ensidighet. Det gjør den ikke. Historien(e) i boka er altfor sterke, mangfoldige og utfordrende til det.

Vi starter omtrent med Davids Jerusalem (selv om det fantes bosetninger der før den tid) og legger ut på en lang, lang ferd gjennom århundrene, med babylonere, egyptere, fønikere, romere, persere, tyrkere, briter og russere, for bare å nevne noen ganske få.

Det blir mye krig og massakrer - hoder kappes av i enorme mengder, buker sprettes og innvoller klines utover de konkurrerendes helligdommer. Mye gørr!

Tjene gud som massemorder Råskapen som har preget denne fåfengte striden om å beherske hellige steder er vanvittig - denne hybris om å tjene gud ved å gjøre seg til massemorder.

Heldigvis har det vært lyspunkter, som for eksempel i 1228 da keiser Frederik II gjennomførte et nærmest pasifistisk korstog. Han forhandlet med sultanen og inngikk avtale om ti års fred for byen.

Det var full tilgang til helligdommene for både muslimer og kristne. «Overenskomsten nevnte ikke jødene (som for det meste hadde rømt byen), men denne traktaten om delt suverenitet er fremdeles den dristigste fredsavtalen i Jerusalems historie,» heter det i boka.

Spennende Gjerne mer om dette, selv om stoffmengden er så stor at boka blir mer enn lang nok.

Forfatteren kunne nok knepet noe inn på halshogginger og de vel lange referatene av krigshandlinger - men teksten er hele tiden spennende, informativ og heldigvis oversatt til utmerket norsk.

Om Jerusalem kanskje ikke er «ryggrad» for verdenshistorien, har byen nok vanvidd og lidelse, skjønnhet og triumf til at den er vel verdt en så solid livsskildring.