FRI SOM FUGLEN: Young Thugs holder sin oksehunger på livet gående på sin seneste miksteip, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
FRI SOM FUGLEN: Young Thugs holder sin oksehunger på livet gående på sin seneste miksteip, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Young Thug – «Jeffery»

Vanvittig befriende å bjeffe med til Young Thugs selimitasjon

Beste siden «Barter 6».

ALBUM: Den morsomste – og derfor også den beste – utgivelsen som kom i fjor var «Barter 6».

Jeffery

Young Thug

5 1 6
Plateselskap:

Atlantic

«Klodens mest interessante rapper akkurat nå»
Se alle anmeldelser

Young Thugs albumformaterte miksteip (som riktignok havnet på andreplass i vår årsbestekåring) er nemlig preget av en appetitt på livet så voldsom at den får selv de blekeste gråværsdagene til å gløde.

Det skyldes i all hovedsak den amerikanske rapperens evne til å vise oss at det er noe grunnleggende komisk ved kroppen: Når det finnes så mye gøyalt å gjøre med sitt kjøtt og blod – dansetrinn man kan utføre, plagg man ikle seg, lyder man kan lage – blir det kjapt absurd å skulle skamme seg over den.

Under refrenget til fenomenale «RiRi» vrir og vender 25-åringen på stemmen sin, slik at det høres ut som den tilhører en selunge. Om det er første eller tolvte gang du lytter gjennom den, er det like vanskelig å ikke bjeffe med. Og herregud hvor befriende det føles.

Det Rihanna-dedikerte albumhøydepunktet befinner seg midtveis uti «Jeffery», Young Thugs mest fullendte miksteip siden «Barter 6». Den er imidlertid ikke den eneste låten her som deler navn med et av hans idoler: Til og med Harambe, gorillaen som har blitt en bisarr martyr blant internettavhengige, har fått sin egen melodi, der rapperen forsøker å riste av seg sine indre demoner.

Det eneste unntaket er «Pick Up the Phone», som likevel fortjener mer enn bonusspor-status. Etter introverte, men flotte «Kanye West» (eller «Pop Man», alt ettersom) føles det på sin plass å ende det hele med nok en strålende festhymne – mye på grunn av Young Thugs elskverdige telefonimitasjon, som plukker opp tråden fra «Swizz Beats», «Guwop» og nevnte «RiRi».

Du kan jo naturligvis velge å stritte i mot all moroa (synd for deg!). Men da befinner du deg antageligvis også i den leiren som ikke anser Young Thug som klodens mest interessante rapper akkurat nå, men symbolet på alt som er galt med kontemporær hiphop.

Man kan med rette hevde at «Floyd Mayweather» – det eneste åpenbare feiltrinnet her, som bruker seks minutter til å stå på stedet hvil – understreker de mest traurige aspektene ved sjangeren. Den er endimensjonal der resten av «Jeffery» flyter fra det ene forunderlige innfallet til det andre.

Når Young Thug lar oss se verden med nye øyne, gjør man best i å ta imot med åpne armer.