TV-anmeldelse: «The Undoing»

Vanvittig irriterende

Akkurat som sine hovedpersoner har serien «The Undoing» alle forutsetninger for å lykkes. Men det er bare på overflaten.

TERNINGKAST 3: Er Dagbladets dom over den nye HBO-thrilleren med superstjernene Nicole Kidman og Hugh Grant i hovedrollene. Video: HBO Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«The Undoing»

Psykologisk thriller

Tidspunkt: Premiere 26. oktober
Beskrivelse: Psykologen Grace får sitt trygge liv snudd på hodet når unge Elena dukker opp i livet hennes. Kan hun stole på noen? Eller seg selv? Kan vi stole på at denne serien vet hva den vil? Med: Nicole Kidman, Hugh Grant, Donald Sutherland
Kanal: HBO
Orginaltittel: «The Undoing»

«Alle potensielle veier her ser ut til å lede til tomrom.»
Se alle anmeldelser

Ved første øyekast er mye av det som gjorde snakkis ut av «Big Little Lies», den forrige serien til den garvede manusforfatteren David E. Kelley («Chicago Hope», «Ally McBeal»), på plass her også. Glamorøse og dyktige skuespillere som leverer kvikke replikker i overfladiske, interiørmagasinvennlige sosietetssettinger. Mennesker som svever rundt i en privilegert overklasseboble uten å klare se verden fra andre perspektiver enn sitt eget eller ta inn over seg hvor skjør hinnen av såpevann som omkranser verdenen deres er, ute av stand til å innse hvor fanget de er av de sosiale kodene og den kontrollerende strukturen av materialistiske målestokker for et godt liv. Små løgner som får store konsekvenser. Krefter utenfra, gjerne fra lavere sosiale lag, som forrykker balansen. Sex, maktbruk, lidenskap og vold i uskjønn forening og med uklare skillelinjer. Kvinneklikker som er både lojale og nådeløse, og menn som eksisterer i den glidende overgangen mellom sjarmerende og livsfarlige. Foreldrenes valg og synder som lager ringvirkninger nedover i generasjonene.

Og alt pakket inn i et krimplott som skal sørge for en pumpende framdrift å hekte relasjonene på.

Psykologisk spill

Psykiateren Grace bor på Manhattan med sin britiske barnekreftlegemann Jonathan (Hugh Grant) og deres nusselige, fiolinspillende sønn. Når hun ikke har pasienter i terapi, arrangerer hun veldedighetsauksjoner sammen med en komité av andre steinrike mødre på den eksklusive skolen sønnen går på. Den unge, yppige Elena (Matilda De Angelis), som har fått sønnen inn på skolen via velferdsstipend, blir med i komitéen og starter subtilt noe som kan virke som et psykologisk spill mot spesielt Grace.

Eller er hun bare en søkende, sårbar kvinne som har ramlet inn i en verden av dømmende blikk og godhetsposering? Ikke lenge etterpå skjer en bestialsk forbrytelse, som blir den første løse tråden som får hele Graces liv til å rakne i sømmene. Ingenting er som hun hadde trodd. Mennesker hun har stolt på viser seg å være løgnere, og andre hun trodde var venner vender henne ryggen. Til slutt er den sindige psykiateren usikker på om hun i det hele tatt kan stole på sitt eget sinn.

Halv varme

Så langt alt vel, om ikke så altfor originalt. Den danske regissør Susanne Bier («Etter Bryllupet», «Bird Box») har tålelig kontroll på både det visuelle og skuespillerprestasjonene, selv om sistnevnte iblant kan ha et selvtilfreds se-så-bra-jeg-spiller-drag over seg. Kidman er godt vant til å spille både frynsete og giftig på samme tid, Donald Sutherland som faren hennes er som alltid en fryd, og spesielt Hugh Grant virker i de senere år å ha funnet en ny karrierenisje der smilerynkene som nå akkompagnerer det skjelmske guttefliret og flakkende blikket alltid skjuler noe usagt og potensielt skremmende. Fra scene til scene er dette helt underholdende å følge med på.

Problemet – og det er et ganske stort et – er bare at både intrigen og det relasjonelle dramaet aldri putrer på noe særlig mer enn halv varme. Rollefigurene er kryptiske, sikkert for å skape mystikk, men ender i stedet opp som sjablonger vi aldri vet om vi kan stole drivkraften til eller ikke. Da uteblir innlevelsen også.

I tillegg har disse presumptivt oppegående menneskene som gir inntrykk av å ha både selvinnsikt og -kontroll også en vanvittig irriterende tendens til å ta komplett idiotiske og irrasjonelle valg, uten at hverken handlingen eller karaktertrekkene klarer å rettferdiggjøre det. Irrasjonelle handlinger og selvmotsigende psyker kan være kilde til mye godt drama, men det må framstå med en viss konsistens likevel, hvis ikke blir både rollefigurene og seerne kasteballer for hva enn plottet har behov for at skal skje.

Veier til tomrom

Samtidig legges krimgåten fram med største selvhøytidelighet og dramatiske patos, uten at den er i nærheten av å være så spennende eller sinnrik som den selv later til å tro. Hver av de fem (av totalt seks) episodene tilgjengelig til anmeldelse ender med en sånn typisk plottvist der absolutt alt du har trodd viser seg å være feil, men de har så avtagende avkastning når de nøstes opp i starten av den neste episoden at det er fristende å kalle det ren juks. Uvisst hvorfor har HBO holdt tilbake bare siste episode for anmeldelse, så om serien i det hele tatt klarer å lande på beina er vrient å si, og heller ikke så veldig interessant. Alle potensielle veier her ser ut til å lede til tomrom, eller i hvert fall skuffelse og irritasjon.

Ikke at krimmen i «Big Little Lies» sesong 1 var av skyhøyt kaliber, den heller. Men selv den tematiske klarheten som ladet alle situasjonene der, er forduftet her. På et tidspunkt får Kidmans rollefigur spørsmålet «Grace, hva tenker du egentlig?». Grace svarer ikke. Man kan kanskje tro det er fordi «The Undoing» vil holde på spenningen til siste sekund.

Men etter fem episoder er det langt mer nærliggende å tro at det er fordi hverken hun eller serien har den huleste anelse.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer