Vanvittig med forbud

SØSKENBARNEKTESKAP: 22. mars 2007 offentliggjorde Folkehelseinstituttet (FHI), ved divisjonsdirektør Camilla Stoltenberg, rapporten om forekomst og helsemessige konsekvenser av inngifte i innvandrermiljøer i Norge. Rapporten bekrefter for norske forhold det man har funnet ved tidligere undersøkelser internasjonalt, nemlig at det er økt risiko for dødfødsel, spedbarnsdød og medfødte misdannelser, ved svangerskap i søskenbarnsekteskap.Statsråd Karita Bekkemellem har uttalt at regjeringen vurderer et forbud mot søskenbarnsekteskap på bakgrunn av denne kunnskapen. 29. mars bekreftet Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan-Grande til VG at stadig flere i Aps stortingsgruppe støtter et lovforbud mot at søskenbarn skal få gifte seg.Medisinskfaglig er jeg helt enig i funnene til dr. Stoltenberg. Samtidig er jeg sterk motstander av et generelt forbud mot søskenbarnsekteskap. Det er ingen tvil om at inngifte øker risikoen for abnormt avkom, og som helsearbeider bør man advare pasienter og befolkningen for øvrig om denne risikoen. Men å innføre et forbud mot denne praksisen på bakgrunn av helserisiko, er etter min mening en vanvittig politikk som danner grunnlag for inkonsekvens og forskjellsbehandling. Det er mye annen atferd som også øker risikoen for abnormt avkom, uten at det finnes noe forbud mot slik atferd. Eksempler på dette er røyking eller inntak av alkohol under svangerskapet, samt inngåelse av svangerskap i høyere alder. Graden av risikoen ved de ulike faktorene er prinsipelt sett uinteressant.Det er en god grunn til at det ikke eksisterer noe forbud. I norsk helsevesen har vi tradisjon for å appellere til pasienters fornuft. Alle norske kvinner som planlegger svangerskap får god informasjon om hvilken atferd som er fosterskadelig. Deretter har man tillit til at de som voksne, fornuftige og klart tenkende mennesker, selv vil kunne avgjøre om de vil utsette seg for en slik risiko. De samme prinsippene om valgfrihet basert på faglig informasjon må appliseres også når det gjelder inngifte.Men dessverre er slike grunnleggende frihetsidealer helt fraværende når det gjelder pasienter med innvandrerbakgrunn. Både Karita Bekkemellem og Arild Stokkan-Grande erstatter tillit, fornuft og respekt for individets valg med en patrialsk bedreviter holdning, som tilsier at det er politikere og ikke innvandrere selv som vet sitt eget beste. Dette er en forskjellsbehandling av nordmenn med innvandrerbakgrunn som er fullstendig uakseptabel.Rapporten til Stoltenberg bekrefter at forekomsten av søskenbarnsekteskap er synkende. Det er ikke lenge siden at søskenbarnsekteskap var sosialt akseptert også i den vestlige verden, og det er en naturlig utvikling mot modernitet har gjort at man har beveget seg bort fra denne praksisen. En slik utvikling er i ferd med å skje også i innvandrermiljøene og med tiden vil fenomenet med søskenbarnsekteskap antageligvis forsvinne helt. Således vil et forbud være et forhastet tiltak som kan bli oppfattet som diskriminerende og stigmatiserende. Et forbud vil også være prematurt, all den tid man ikke har forsøkt andre tiltak først. Innvandrere, som alle andre i befolkningen, ønsker friske og sunne barn og argumenter om helse og sykdom veier svært tungt også hos dem. Jeg mener at en systematisering av informasjon i en større skala, utvilsomt vil ha stor effekt. Dette bør derfor prøves før et eventuelt forbud.