Våpen på avveie

VÅPENEKSPORT: Norske myndigheter bør, i samarbeid med industrien, utvikle en metode for merking av ammunisjon.

Skal vi hindre at norske våpen og ammunisjon blir brukt i ulovlige kriger, eller til menneskerettighetsbrudd, må vi få mye bedre kontroll med norsk våpeneksport. Likevel uttaler representanter fra regjeringen at den verken vil eller kan forhindre at norske våpen havner på avveie.I dag finnes det ingen internasjonalt bindende avtaler som effektivt regulerer handelen med våpen og ammunisjon. Fraværet av både nasjonale og internasjonale reguleringer bidrar til å øke spredningen av særlig håndvåpen. Dette får enorme konsekvenser både for siviles sikkerhet og muligheten for utvikling i fattige land. Brasil er det landet i verden som har flest dødsfall forårsaket av håndvåpen. Ulykker og vold der håndvåpen benyttes er hovedårsaken til dødsfall blant unge menn, og brukes i halvparten av alle drap på kvinner. Problemene er særlig utbredt blant fattige og arbeidsløse svarte menn i storbyene. Om lag halvparten av landets 17 millioner håndvåpen er i ulovlig besittelse. Den samme enkle tilgangen til våpen gjør det også mulig å opprettholde kriger og væpnede konflikter. Penger, tid og menneskelige ressurser som skulle vært brukt til oppbygging av samfunn og utvikling, blir i stedet brukt i voldshandlinger og krigføring. Også norske myndigheter må gjøre mer for å sikre at ikke norskproduserte våpen og ammunisjon havner i krigssoner i fattige land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TILTAK FOR Å begrense handelen og utbredelsen av håndvåpen er inkludert i regjeringens politiske plattform. Støtten Norge gir til utarbeidelsen av en internasjonalt bindende avtale på våpenhandel, en såkalte Arms Trade Treaty, er viktig for å hindre at våpen blir eksportert og videresolgt til land der de utgjør et hinder for utvikling og bidrar til brudd på menneskerettighetene. Men dersom Norge virkelig vil være foregangsland, innebærer det også en skjerping av nåværende praksis og lovverk for norsk våpeneksport. I en rapport som Institutt for fredsforskning (PRIO) har utført på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp og Amnesty Norge kommer det fram at norsk eksportkontroll i dag har flere svakheter. Om lag 80 % av norsk eksport av våpen og ammunisjon går til land der vi ikke krever innsyn i sluttbruken av våpnene. Fordi eksporten baseres på tillit krever vi ikke å få vite om og eventuelt hvor våre allierte i NATO selger norskproduserte våpen videre til. Dessuten skjer det ikke en systematisk etterprøving og kontroll av dette. Problemet hadde ikke vært like stort dersom våre allierte hadde samme regler og normer for sin eksport. Men Norges tre største kjøpere, Tyskland, Storbritannia og USA, eksporterer til en rekke land Norge aldri ville ha eksportert våpen til. Dermed har vi ingen garantier mot at norske våpen og ammunisjon havner hos stater som er involvert i krig og konflikt eller begår grove brudd på menneskerettighetene.

BLIND TILLIT til NATO-allierte var mye enklere da den kalde krigen effektivt satte opp en grense mellom land og grupper som jobbet for eller mot demokrati og menneskerettigheter. I løpet av de siste ti årene har vi sett at NATO langt fra står samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også den blinde tilliten Norge knytter til våre NATO-alliertes bruk av norsksproduserte våpen og ammunisjon, fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk. Å kreve en sluttbrukererklæring som sikrer at våre allierte ikke selger våpen og ammunisjon videre uten Norges godkjenning kan være ett viktig steg for å sikre bedre kontroll. Behovet for en endring av NATOs moratorium på ikke å kreve innsyn i hva allierte bruker importerte våpen til - eller hvem de selges videre til, er høyst presserende ettersom man finner våpen fra NATO på slagmarken i Sudan, DR Kongo og Sri Lanka. Likevel har ikke regjeringen endret den tradisjonelle posisjonen om at den verken kan eller vil innføre sluttbrukerkontroll på norsk eksport til NATO - allierte.

AMMUNISJON er et nedprioritert tema i den norske debatten rundt håndvåpen. Som en betydelig eksportør av ammunisjon, og som storeier av store internasjonale håndvåpenprodusenter, bør Norge sørge for bedre oppfølging av eksporten og produksjonen. I dag eksisterer det ingen fullgod praksis for hvordan håndvåpenammunisjon merkes. Selv om emballasje og forsendelser merkes med serienummer, produsent og produksjonsår, mangler enkeltdelene tilstrekkelig sporbar informasjon. Dette er sentralt nettopp for å finne ut hvem som er ansvarlig for lekkasjen til det illegale markedet. Norge er ikke bare storprodusent av ammunisjon. Vi har også gitt lisenser til produksjon av norsk ammunisjon i en rekke land, deriblant USA, Sveits, Malaysia og Polen. Av disse fire er det bare i forbindelse med lisensiering til USA at Norge ikke har knyttet krav om en sluttbrukererklæring. Dette betyr i realiteten at Norge allerede har innført sluttbrukerklæringer ovenfor NATO-landet Polen. Polen solgte for noen år siden våpen til Sudan, så argumentasjonen for en slik sluttbrukererklæring er ikke vanskelig å slutte seg til. Likevel er det faktum at utvidelsen av NATO har ført med seg en deling i A- og B- medlemmer som det åpenbart stilles ulike krav til, interessant. Det viser at Norge allerede har lagt den blinde tilliten til side. Da er tiden også inne for å ta spørsmålet om sluttbrukerkontroll av våpen og ammunisjon opp i NATO på et mer prinsipielt grunnlag.

VIDERE BØR Norge se til Brasils erfaringer. I Brasil førte det økende problemet med spredning og misbruk av håndvåpenammunisjon til at Kirkens Nødhjelps samarbeidspartner, Viva Rio, krevde at håndvåpenammunisjon måtte merkes bedre. De ønsket en ny lov som påla industrien å merke hver patron slik at både produsent og første kjøper identifiseres. Forslaget ble i begynnelsen møtt med sterk skepsis hos ammunisjonsindustrien, som mente den ikke kunne overleve dersom de ikke kunne produsere ammunisjon uavhengig av kjøper. Problemet ble imidlertid løst da myndighetene, industrien og Viva Rio inngikk i et samarbeid som resulterte i utviklingen og innføringen av lasermerking av patronene i etterkant av produksjonen. Dette åpnet for å beholde den gamle praksisen med store produksjonsserier som ble lagret, men hvor merking av kjøper ble utført etter hvert som bestillingene kom inn. Kirkens Nødhjelp, Amnesty og Changemaker vil utfordre norske myndigheter, i samarbeid med industrien, til å utvikle en tilsvarende metode for merking av ammunisjon.