Våpen på ville veier

Den internasjonale handelen med større konvensjonelle våpen har minket på 1990-tallet, handelen med håndvåpen har økt.

Gjengslagsmål i Oslos gater hvor skudd blir avfyrt, væpnede opprørssoldater på Filippinene som har tatt utenlandske turister som gisler, barnesoldater i Uganda med en kalasjnikov hengende over skulderen er kjente eksempler fra media. Hendelser som dette har i den senere tid bidratt til at søkelyset rettes mot håndvåpenproblematikken.

Det er ikke noe nytt at mennesker tyr til våpen, men i dag er våpen tilgjengelig i langt større grad og for flere brukere enn tidligere. Den internasjonale Røde Kors-komiteen fastslo i en rapport fra 1999 at den økte tilgangen på våpen har bidratt til en alarmerende økning i tap av sivile menneskeliv på 1990-tallet. Hvert annet dødsoffer i væpnede konflikter var en sivil person. Også i etterkrigssituasjoner er utbredelsen av håndvåpen en stor trussel for de skjøre overgangsprosessene fra krig til fred. Mens den internasjonale handelen med større konvensjonelle våpen har minket på 1990-tallet, har handelen med håndvåpen økt.

Det er flere forhold som gjør at våpen er mer tilgjengelige nå enn det de var tidligere. Slutten på den kalde krigen har ført til at store overskuddslagre av våpen nå blir omsatt på det internasjonale markedet. Utvidelsen av frihandelen har videre resultert i flere muligheter for våpenhandlere til å transportere våpen over større områder.

Håndvåpen skiller seg fra andre militære våpen ved at de er enkle å håndtere, trenger lite vedlikehold og har lang varighet. Håndvåpen består av få deler, og selv med minimalt vedlikehold kan for eksempel automatiske rifler brukes i 20- 40 år. Håndvåpen kan brukes av enkeltpersoner, til og med barn, og kan med letthet transporteres og smugles. Håndvåpen er i tillegg billige og lett tilgjengelige. I Mosambik og Angola kan man kjøpe en russisk kalasjnikov automatrifle for en sekk med mais, og i Uganda er det samme våpenet rimeligere enn en kylling.

Noen av de viktigste problemene med å få kontroll over våpenhandelen er:

  • Håndvåpenprodusenter kan søke kontrakter i land hvor subsidiene er høye og kravene om eksportlisenser er minimale. Ettersom våpenhandelen globaliseres er også mulighetene for å finne smutthull flere. Bedrifter kan unngå strenge regler i ett land ved å produsere våpnene på lisens i et annet land.
  • Grunnet mangelfull nasjonal og internasjonal lovgivning på området, kan våpenhandlere organisere salg og kjøp av våpen mellom to fremmede land uten å søke tillatelse fra sitt hjemland. På denne måten kan overskuddslagre av våpen fra den kalde krigens dager ende opp hos geriljagrupper, paramilitære grupper og barnesoldater i Kosovo, Colombia eller Kongo.
  • Svært få land gir ut opplysninger om hvilke bedrifter som eksporterer hvor mye og til hvem. Begrunnelsen for å holde opplysninger tilbake er hensynet til nasjonale næringsinteresser.

    Til tross for at FN og andre internasjonale, regionale og frivillige organisasjoner og et økende antall regjeringer de siste årene har fokusert mer på håndvåpenproblematikken, finnes det fortsatt lite informasjon om den internasjonale handelen med disse våpnene. Handelen med større konvensjonelle våpen har i mange år vært dokumentert av forskningsinstitusjoner og FN. Tilsvarende informasjon for handelen med håndvåpen finnes ikke. Hemmelighold fra våpeneksporterende land gjør det vanskelig å få oversikt over den legale handelen.

    Ingen vet hvor mange håndvåpen som finnes i verden i dag, men forskere på området har anslått omlag 500 millioner. Det antas at USA er verdens største produsent av håndvåpen, men ikke engang dette kan fastslåes med sikkerhet grunnet mangel på informasjon. Overslag over verdien av den internasjonale legale handelen med håndvåpen varierer mellom 20 og 90 milliarder kroner årlig. Verdien av illegal handel med håndvåpen er blitt anslått til å være cirka 10 milliarder kroner årlig. Dette viser at den lovlige handelen utgjør hovedvekten av internasjonal handel med håndvåpen.

    Skillet mellom den illegale og legale handelen er imidlertid uklart, og veien fra det legale til det illegale markedet er kort gjennom tyveri, korrupsjon og videreeksport fra land med mindre strenge eksportlover. Nesten alle håndvåpen på det illegale markedet begynner som legalt produserte våpen. Rundt halvparten av alle legalt eksporterte håndvåpen ender før eller senere opp i det illegale markedet ifølge analyser utarbeidet til FN-konferansen om håndvåpen. Mange mener derfor at FN-konferansen også bør omfatte den legale handelen med håndvåpen.

    Det er mye som taler for å kople de to sidene av våpenhandelen. Større åpenhet rundt den legale handelen med håndvåpen vil gjøre det vanskeligere for illegale våpenhandlere å skjule sin virksomhet og det vil gjøre internasjonalt samarbeid mellom politi og tollmyndigheter lettere. En bedre oversikt over den legale handelen vil i større grad kunne hindre at våpnene siver ut til det illegale markedet. Åpenhet rundt salg av våpen vil skape internasjonal tillit, tilbakeholdenhet i forhold til unødig kjøp av nye våpen og bedre muligheter til å drive konfliktforebyggende arbeid.

    Flere land har de siste årene offentliggjort mer informasjon om sin våpenhandel. Dette har skjedd først og fremst gjennom flere og mer informative offentlige regjeringsrapporter. Rapportene gir ikke detaljert informasjon om hva slags våpen som eksporteres fra landet, hvor mye som eksporteres og hvor våpnene ender opp. Dette gjør det vanskelig å sammenligne og analysere informasjonen i rapportene. USA og Finland er de landene som i dag gir mest utfyllende informasjon i sine rapporter.

    Norge har siden 1997 publisert offentlige rapporter om Norges eksport av våpen. Rapporten for 1996 ga noe informasjon om norsk våpenproduksjon og eksport og markerte et langt skritt fram for norsk åpenhet rundt denne handelen. Løftet fra 1997 om større åpenhet har imidlertid ikke blitt fulgt opp i etterfølgende rapporter. Selv om Norge i 1999 eksporterte forsvarsmateriell for over 1,2 milliarder kroner, er det påfallende lite diskusjon om produksjon og eksport av våpen i Norge. Fører den norske regjeringen en så restriktiv og ansvarlig politikk på dette området at diskusjon og etterprøving er unødvendig? Eller skyldes mangelen på diskusjon at det er få muligheter til innblikk i hva slags våpen som blir eksportert og hvor norskproduserte våpen ender opp?

    Norske regjeringer har i internasjonale fora ved flere anledninger talt for større åpenhet fra våpeneksporterende stater. Både i forhold til FN-konferansen og i Sikkerhetsrådet ønsker Norge å ha en pådriverrolle i kampen mot illegal våpenhandel. Ved selv å vise større åpenhet i forhold til legal våpenhandel vil Norge kunne gå foran som et godt eksempel ikke bare i tale.

    Hovedmålet med FN-konferansen er å utarbeide en global handlingsplan for å kontrollere spredningen av håndvåpen. Avtaleteksten inneholder blant annet forslag til bedre merking av våpen, lover som regulerer våpeneksporten, reguleringer av aktivitetene til mellommenn og bedring av oppslutningen om FNs våpenembargoer overfor land i konflikt. Det er ikke ventet at man vil komme fram til annet enn en ikke-bindende politisk erklæring, men det kan allikevel være et viktig skritt på veien mot større åpenhet og tillit mellom landene for å få bukt med våpnene som nå er på ville veier.