Våpendrager for Fidel

- Elian forliste virkelig. Ikke ute i åpen sjø, men da han kom i land på amerikansk jord.

Dette skriver Gabriel Garcma Marquez i den britiske avisa The Guardian. Med ordspill på Bruce Springsteen: «Thorn in the USA» skriver den kolombianske nobelprisvinneren om Elian-saken fra Havanna.

  • Det er ikke så ofte nobelprisvinnere ytrer seg i pressen. For Garcma Marquez er det helt naturlig. Han er journalist. Hans første jobb var i avis, og på begynnelsen av nittitallet la han bort skjønnlitteraturen for å lede et nyhetsprogram på kolombiansk TV. - Journalistikk er å fortelle om noe som hender andre. Om jeg ikke hadde lært meg den teknikken, ville jeg aldri ha skrevet romaner, sier han selv.
  • Forfatteren av «Hundre års ensomhet» forteller Elians historie nøkternt, men hjerteskjærende. Hele bakgrunnen med de skilte foreldrene, flukten med moren i den vanvittige farkosten av aluminiumsrør og svære, svarte bildekk. Det var på et av dem Elian ble funnet bevisstløs og solbrent utenfor Fort Lauderdale i november i fjor.
  • Ifølge Marquez var kampen om Elian i gang allerede før faren Juan Miguel fikk beskjed om at sønnen levde. Telefoner ble stanset, besøket forhindret, og gutten ble totalt forandret. På seksårsdagen i desember ble Elian fotografert iført soldathjelm, våpen og det amerikanske flagg. Forfatteren mener at eksilkubanerne i Miami er troende til hva som helst så lenge de kan bruke Elian som symbol i sitt innette hat mot Fidel Castro.
  • Nå er ikke Gabriel Garcma Marquez noen nøytral observatør. Han er en nær venn av Fidel Castro, og han har uttalt seg positivt om regimet på Cuba. Da Castro i fjor feiret 40 år siden maktovertakelsen, var Marquez til stede på Plaza de la Revolucisn i Havanna. Sammen med Portugals nobelprisvinner José Saramago hørte han tålmodig på Fidels seks- sju timer lange tale. På spørsmål om han ikke er for ukritisk til Cubas brudd på menneskerettighetene, svarer Marquez at det finnes flere former for demokrati, og det er veldig mye som er bra på Cuba.
  • Nobelprisvinneren konkluderer med hvordan Elian-saken prinsipielt vil virke for de mange tusen amerikanske barn som blir bortført til en annet land av en mor eller far. Han er heller ikke blind for hvordan regimet i Havanna utnytter Elian i sin propaganda. Gabriel Garcma Marquez refererer her til en ihuga Castro-motstander som ordlegger seg slik: Her har amerikanerne vært dumme nok til å kaste Cubas ungdom i armene på Fidel.