Våpeneksportøren Norge

Hvorfor vil ikke Norge slutte seg til den internasjonale kampanjen for å få i stand en bindende våpenhandelkonvenjon?

KANSKJE MER enn noe annet, har 100-årsjubileet for unionsoppløsningen vært en markering av Norges selvbilde som fredsnasjon. Da Norge og Sverige skilte lag i 1905 var det første gang i verdenshistorien at noe slikt hadde skjedd uten væpnet kamp. I dag spiller Utenriksdepartementet aktivt på dette fredsimaget i markedsføringen av Norge i utlandet. Samtidig er det få som vet at Norge også er en av verdens største eksportører av konvensjonelle våpen i forhold til innbyggertall. Norges våpeneksportpolitikk er imidlertid relativt restriktiv. Siden vi først og fremst eksporterer til NATO-land, kan også hevdes at det ikke er annet enn rimelig å eksportere våpen, siden det bidrar til våre alliertes forsvar. Problemet er imidlertid at våre allierte ikke har like restriktive krav til mottakerland som Norge. Vi kan altså ikke vite om norske våpen reeksporteres til potensielle eller faktiske menneskerettighetsforbrytere. Det finnes mange eksempler på at våre alliertes våpen finner veien til områder der Norge arbeider med fredsmekling, som i Sudan og Sri Lanka, eller med utvikling, som i Nepal, Mosambik, Tanzania, Uganda, Zambia og Bangladesh.

FORDI NORGE ikke krever såkalte sluttbrukererklæringer fra allierte land (garantier mot reeksport av våpen), er umulig å vite om norske våpen reeksporteres til tredjeland. Men det er på ingen måte usannsynlig. Vi vet for eksempel at USA eksporterer våpen til Colombia, Israel og Nepal. Disse er alle land som UD avslo søknader om å eksportere forsvarsmateriell til i 2003. Vi har ingen garanti for at landene ikke mottar norske våpen gjennom våre allierte, slik som USA. Problemet med reeksport til tredjeland har blitt forverret etter utvidelsen av NATO de siste årene. Listen over allierte inkluderer nå for eksempel Polen, Tsjekkia og Slovakia. Det er ikke mange år siden man fant ut at to polskeksporterte stridsvogner hadde funnet veien til Sudan under fredsforhandlingene mellom Khartoum og SPLA/SPLM. Norges fredsmeklingsinnsats i Sudan ble med andre ord aktivt underminert av våpeneksport fra et land vi nå ikke krever sluttbrukererklæringer fra. Polen har riktignok skjerpet sin eksportkontroll kraftig de siste årene, men det samme kan neppe sies om Tsjekkia og Slovakia. Tsjekkia har for eksempel markert seg med å eksportere våpen til Sri Lanka.Sri Lanka har i flere år vært et prestisjeprosjekt for norske UD. Norge har vært helt sentral som mekler og tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom myndighetene og opprørerne, de tamilske tigrene. I år 2000 skjedde en eskalering i kampene på Sri Lanka, og flere tusen mennesker mistet livet. Amnesty International rapporterte at titusener ble internt fordrevne av kamphandlingene i dette året. Likevel var det flere av Norges allierte som eksporterte våpen til Sri Lanka i år 2000. Storbritannia solgte for eksempel 40 maskingeværer til øya. Langt større var den tsjekkiske eksporten av håndvåpen og lette våpen til Sri Lanka, som hadde en samlet verdi på ca. 18,7 millioner kroner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET VIKTIG eksempel på reeksportproblemet er den såkalte MLRS-saken, som ble avslørt av Ny Tid i mai 2003. Det ble funnet ut at Israel hadde fått levert 52 rakettsystemer kalt Multi Launch Rocket System (MLRS) fra amerikanske Lockheed Martin i 1997, 1998 og 1999. MLRS er et rakettsystem som kan holde raketter med M26 stridshoder - nærmere bestemt klaseammunisjon. Ifølge en rapport fra USAs forsvarsdepartement i 2000, er feilraten på denne typen klasebomber ca. 16 prosent. Det betyr at for hver rakettutskyting blir ca. 103 bomber liggende igjen udetonerte på bakken! Ny Tid fant ut at rakettbeholderne til MLRS-systemene hadde blitt produsert av Kværner Eureka i Lier kommune, som er et datterselskap av Aker Kværner. Fra 1996 hadde Kværner hatt kontrakt med Lockheed Martin som eneste leverandør av rakettbeholdere til MLRS-systemene. Det er derfor ganske åpenbart at en del av systemene som ble levert til Israel var av norsk opprinnelse. Klubbformann i Kværner Eureka, Dag Zakariassen, forsvarte Kværners leveranser med å vise til at de bare hadde produsert deler til systemet, og ikke selve bombene. Dette er helt riktig, og det er selvsagt relativt sett mer uskyldig å produsere komponenter enn bomber eller hele systemer. Men det gjør ikke leveransene stuerene. Faktum er at et norsk selskap leverte deler til et rakettsystem som er designet blant annet til å levere klaseammunisjon. Disse våpensystemene ble deretter levert til blant annet Israel, som hadde, og har, et meget dårlig rulleblad for brudd på menneskerettighetene. Israel var, og er, utvilsomt et land Norge ikke burde eksportere våpen til.

MEN HVA SKAL vi gjøre? Sett at Norge skulle slutte å produsere og eksportere våpen, ville ikke det bare være uttrykk for skinnhellighet - at vi nekter å la problemet affisere oss selv? Våre hender blir da kanskje renere, men det stopper ikke det internasjonale problemet med våpenhandel. Nei, arbeidet Norge må gjøre er i forhold til internasjonal lovgivning og kontrollmekanismer for regulering av våpenhandel. Bare ved overnasjonal regulering kan vi effektivt begrense antallet våpen som havner i hendene på overgripere. Et prisverdig initiativ for en slik internasjonal lovgivning er den internasjonale kampanjen for å få i stand en legalt bindende våpenhandelkonvenjon, kalt Arms Trade Treaty (ATT). Allerede har flere land formelt sluttet seg til denne kampanjen, deriblant Irland, Nederland, Finland, Brasil og Storbritannia. Norsk UD har gitt uttrykk for at man støtter intensjonene i konvensjonen, men ikke vil arbeide med saken på det nåværende tidspunkt. Denne holdningen bør revurderes. Klar internasjonal lovgivning og kontroll er helt nødvendig for å få stoppet våpenspredningen. Dette er den beste måten å sikre at norsk våpeneksport ikke kommer i konflikt med våre freds- og utviklingsprosjekter.

LA MEG føye til et tilleggspoeng: Uformelle samtaler mellom det internasjonale våpenhandelnettverket IANSA og amerikansk forsvarsindustri tyder på at mange sentrale våpenprodusenter faktisk ønsker en restriktiv våpenhandelkonvensjon. Grunnen er at de tror at deres selskaper vil være bedre egnet til å omstille seg etter et slikt regelverk enn mange av konkurrentene. Et strammere regelverk kan således gi dem et komparativt fortrinn på våpenmarkedet. Det er ikke utenkelig at også norske våpenprodusenter kan skaffe seg slike fortrinn. I så fall ser vi konturene av et vinn- vinn- vinn forhold: Internasjonal våpenhandel vil kontrolleres bedre, Norges freds- og utviklingsprosjekter vil stå sterkere og selv den norske forsvarsindustrien kan potensielt tjene mer penger. Dette burde være grunn nok for UD til å støtte kampanjen. Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 2/2005, som er ute nå.