SVEKKET USA: «I ettertid vil «krigen mot terror» kanskje komme til å framstå som en viktig etappe i avviklingen av Vestens hegemoni», ksriver kronikkforfatteren. George W. Bush lanserte doktrinen i 2001. Foto: Scanpix
SVEKKET USA: «I ettertid vil «krigen mot terror» kanskje komme til å framstå som en viktig etappe i avviklingen av Vestens hegemoni», ksriver kronikkforfatteren. George W. Bush lanserte doktrinen i 2001. Foto: ScanpixVis mer

Var al-Qaida verd duellen?

«Krigen mot terror» var en feilslått reaksjon.

Ti år seinere har angrepet mot The World Trade Center fortsatt en aura. Man husker hvor man var da man fikk høre om det.

USA avslo ganske umiddelbart tilbudet om hjelp fra NATO, forsvarsalliansen hvis artikkel 5 tilsier at et angrep på én er et angrep på alle. NATO har ikke helt vært det samme siden. USA brukte seinere flymakt til å sønderbombe Taliban og al-Qaidas regulære styrker. Også en resolutt handling, som ble utført uten nevneverdig tilstedeværelse på bakken i Afghanistan, og som ikke vekket spesielt sterke motreaksjoner.

Den avgjørende handlingen i tiden like etter 11. september, var imidlertid en talehandling. Det var å definere situasjonen som en krig. Så kom det nok en krig, mot Irak. Grunnlaget USA oppga for å gå til krig var uriktig, det fantes ikke noe slikt bånd mellom al-Qaida og Iraks leder Saddam Hussein som USA påsto, og det visste man. Da dette ble kjent blant opinionen hjemme hos USAs hovedallierte, Storbritannia, kostet det sosialdemokraten Tony Blair jobben som statsminister. Den amerikanske opinionen reagerte knapt.

Noen var det. En av kritikerne var, interessant nok, en sylskarp analytiker ved navn John Mearsheimer. «Hvis du er den sterkeste fyren i gata, hvorfor stå på hustakene og rope om det?», spurte han. Les: USAs militærmakt er andre staters helt overlegen. Hvorfor da kaste bort en masse ressurser som med fordel kunne brukes annet steds, på noe som umulig kunne være en sentral nasjonal interesse?

I 2011, når krigen i Irak alene har kostet amerikanerne mer enn krigen i Vietnam, og det synes ganske uklart hva gevinsten har vært, er det nok atskillig flere som stiller det spørsmålet. Men da det gjaldt, sto Mearsheimer og noen få andre skeptikere helt alene. I Europa var vi et flertall som spurte oss selv om al-Qaida var det tyskerne kaller Duel-fähig, verd en duell, for verdens suverent sterkeste stat. Ville ikke en politioperasjon ha vært en atskillig mer proporsjonal reaksjon, og atskillig bedre egnet?

Det spørsmålet står. Andre er kommet til. Det dominerende spørsmål som nå stilles, er hvordan man skal få trukket seg ut med minst mulige omkostninger. Slike har det vært nok av allerede. Hele tonen i amerikansk politikk, og delvis også i europeisk, er blitt mer amper og sikkerhetsorientert. Dette er en forringelse i livskvalitet som rammer oss alle.

USAs krigføring har kostet dyrt ikke bare i menneskeliv og økonomisk, men også politisk. USA har klart å beholde den avgjørende viktige alliansen med Saudi-Arabia, og man har i alle fall offisielt også beholdt et arbeidsforhold til Pakistan, men USA er de siste ti årene blitt enda mindre populært blant de brede lag i Midtøsten. For amerikanerne er det enda mer grunn til å stille spørsmålet «Hvorfor hater de oss?» nå enn det var i 2001.

Idet USA valgte å definere forholdet til radikal islam som krig, førte det til ringvirkninger i hele kristenheten og i hele den islamske verden, ummah. Før 11. september snakke tvi i Norge om «innvandrere». Nå snakker vi om «muslimer». En handlingsbetingelse for 22. juli var den sterkt økende spenningen mellom disse forestilte størrelsene i tiåret før. Her har vi to eksempler på en generell tendens som ikke kan forklares av 11. september, men som heller ikke kan tenkes isolert fra 11. september.

For USAs plass i verden generelt, synes 11. september først og fremst å ha forsterket og framskyndet tendenser som allerede var der. USAs dreining bort fra Europa, mot resten av verden, har vært markant. For USA betyr det derfor ikke all verden at NATO er svekket. Spenningene mellom USA og systemets andre sentrale makter, først og fremst Kina og India, er blitt større. Disse to statene var misfornøyd med sin ranking og innflytelse før 11. september, og er nå, etter ti år med oppgang, desto mer misfornøyde.

Grensen mellom India og Pakistan har befestet seg som en av de stedene en krig i Asia kan bryte ut, ja, kanskje det mest sannsynlige. Ingen snakker lenger triumferende om at USA er det sterkeste imperiet i verdenshistorien, slik mange amerikanere gjorde inntil 11. september. USA er likevel fortsatt den suverent sterkeste makt militært sett, og vil forbli det i noen år framover.

Min kandidat til viktigste virkning av 11. september har sammenheng med polariseringen i forhold til muslimer, og også i forhold til Kina og India, men er av mer generell karakter. Etter USAs framferd på Guantánamo og i Abu Ghraib, er det vanskeligere for Washington å snakke fra et menneskerettighetsperspektiv.

Etter de mislykkede kampanjene i Afghanistan og Irak, er det vanskeligere med troverdighet å hevde at USAs politiske og økonomiske system kan eksporteres med tvangsmakt. Sammen med Kinas og Indias stadig styrkede posisjoner, betyr dette at Vestens overtak i global politikk er betydelig svekket. I ettertid vil «krigen mot terror» kanskje komme til å framstå som en viktig etappe i avviklingen av Vestens hegemoni. 11. september var en forferdelig tragedie. «Krigen mot terror» var en feilslått reaksjon.

Kronikkforfatter og NUPI-direktør Iver B. Neumann mener det er vanskeligere for Washington å snakke fra et menneskerettighetsperspektiv etter Guantánamo og i Abu Ghraib. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
Kronikkforfatter og NUPI-direktør Iver B. Neumann mener det er vanskeligere for Washington å snakke fra et menneskerettighetsperspektiv etter Guantánamo og i Abu Ghraib. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX Vis mer