Vår alles fallitt

Vi må slutte å tro at integrering kan dirigeres ved velmente handlingsplaner og støtteordninger som utvikles i norske hoder.

VI TROR VI HAR en norsk integreringspolitikk. I alle fall bruker vi ganske mye penger på forskjellige integreringstiltak. Det blir skrevet handlingsplaner, holdt konferanser om flerkulturell forståelse, ansatt integreringskonsulenter og etablert støtteordninger som innvandrere og deres organisasjoner kan søke på. Til tross for innsatsen er det vanskelig å finne noen som er spesielt fornøyd med resultatet. Etter mitt syn er det tvilsomt om vi egentlig har noen politikk for integrering. Det vi har, er snarere en «adkomstpolitikk» hvor det store spørsmål knytter seg til retten til å bli. Den offentlige debatt dreier seg mest om dette og gir inntrykk av en ganske naiv tro på at når vedkommende får bli, er alle sorger slukket. Ved ikke å interessere oss mer for livet deres i Norge svikter vi på mange måter en stor gruppe som i høyeste grad trenger vår oppmerksomhet. Det er ikke nok med store overskrifter og bekymring for svikt i psykiatrien hver gang det skjer tragiske hendelser som rammer uskyldige slik som trikkedrapet i Oslo.

JEG HAR DE SISTE 5- 6 årene samarbeidet med ressurssterke og ansvarlige innvandrere, blant annet på Primærmedisinsk Verksted, og som rådgiver for Somalisk Kvinneforening og andre somaliske organisasjoner. Dette har gitt god mulighet til å se det norske samfunn med innvandrernes øyne. Det jeg ser, gjør det nødvendig å komme med en sterkt og tydelig advarsel: Vi vil ikke få et godt flerkulturelt samfunn uten grunnleggende nytenking når det gjelder den måten vi mottar våre nye landsmenn på. Hva er så problemet?

Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at vi som samfunn ikke sender noen klar melding til våre nye landsmenn om at vi ser dem og verdsetter dem som selvstendig tenkende individer. Det vi kaller integrering innebærer at alt for mange, i alt for stor grad, plasseres inn i rollen som klient og derved objekter for våre tiltak, støtteordninger, handlingsplaner, forskningsprosjekter og introduksjonsprogrammer. De får ikke hjelp til å skaffe seg bolig, nei de bosettes av oss. Både språk og mye av tenkningen rundt disse aktiviteter innebærer en krenkelse av innvandreres selvrespekt, og også en grov undervurdering av deres egne ressurser.

VI, DET SIVILE samfunn, svikter dem ved å slå oss til ro med at ansvaret er godt plassert i det offentlige hjelpeapparat. Vel å merke det samme byråkrati som vi andre kjenner som komplisert, regelstyrt og overbelastet. Hvordan kan vi tro at det går bra for mennesker som kommer fra samfunn som er organisert på helt andre måter ut fra en helt annen tenkning. Fravær av dialog med myndigheter og det norske samfunn, som vanskelig kan tolkes som annet enn mangel på respekt for den store utfordring det er å skape seg et liv i Norge, må nødvendigvis forsterke manges frustrasjon og maktesløshet. Ting tar tid. Det gjør det også for våre nye landsmenn når det gjelder å tilpasse seg et samfunn som er så nytt og annerledes. Dette er vi faktisk nødt til å forholde oss til, og ta konsekvensen av. Det handler ikke om å sy puter under armene på folk, men å bidra til at de sakte men sikkert blir i stand til å stå på egne ben i et land som er helt annerledes. Internasjonalt er det en økende forståelse for, og også aktiv bruk av, kulturformidlere som brobyggere og konfliktløsere i samspillet mellom minoritetsgrupper og storsamfunnet. Kvinner er erfaringsmessig godt egnet til denne oppgaven.

KUNNE IKKE DETTE også være noe for Norge? Statssekretær Bretzeg har nylig sagt at «Kvinner med innvandrerbakgrunn representerer ressurser som må tas i bruk i langt større grad, i yrkeslivet, så vel som i organisasjonslivet, nærmiljøet og politikken.» Fornuftig sagt, men jeg er usikker på om hun mener dette også gjelder for de kvinner som i mange år har vært knyttet til Primærmedisinsk Verksted (PMV) på Tøyen i Oslo. Senteret har vært besøkt og berømmet av Dronningen, statsråder, stortingsrepresentanter, Byrådsleder, ansatte i politi, barnevern, sosialtjenesten og også fått internasjonal oppmerksomhet. For kvinner som hjelpeapparatet ikke nådde frem til, har PMV fungert som port inn til det norske samfunn, og også som aktivitetssenter for ungdom, spesielt somaliere. Nå er den offentlige støtte trukket tilbake fordi våre myndigheter mener oppgavene like godt kan løses av det vanlige hjelpeapparatet!

De bevilgende myndigheter må selvsagt kunne stå fritt med å trekke tilbake støtten til PMV. Når jeg reagerer, er det fordi dette må ses i sammenheng med den generelle tendens til å verken å se eller verdsette innvandrernes egne ressurser. Det er helt sikkert mange som vet mye om dette. Jeg har selv tatt initiativ til, og vært med på, en lang rekke møter mellom tillitsmenn og kvinner med somalisk bakgrunn og representanter på høyt nivå i kommuner, politiet, i departementer og i UDI. Håpet har vært å få etablert en reell dialog om utfordringene i det somaliske miljø i Norge. Gang på gang har vi opplevd å bli høflig mottatt, hyggelig interesse for samarbeid om konkrete saker, løfter om videre kontakt. Alt har vært fint, bortsett fra at ingenting følges opp. Det forblir helt taust fra myndighetenes side. Ressurssterke og ansvarlige menn og kvinner strekker ut hånden og tilbyr fritid og krefter for å bistå norske myndigheter med å løse problemer blant ungdom, enslige mødre og arbeidsløse menn. Vårt samfunns måte å besvare det på kan vanskelig oppleves som annet enn en kald skulder. Dette skjer samtidig som myndighetene stadig beklager seg over hvor vanskelig det er å få kontakt med somaliere og det somaliske miljø. Jeg vil påstå at det faktisk ikke er somaliernes feil.

DET SOM ETTER mitt syn er feil, er en generell mangel på forståelse ikke bare hos de ansvarlige myndigheter, men generelt i samfunnet, for at integrering handler om gjensidig forpliktende samarbeid og ikke minst gjensidig respekt. Man får det ikke til uten dialog hvor myndighetene faktisk lytter og ikke bare ber om reaksjoner på egne forslag. Vi må slutte å lage tiltak for somaliere og andre på grunnlag av forslag fra norske forskere. Isteden må vi etablere felles arenaer for samhandling og kreativ tilnærming til de utfordringer som står i kø. Vi må alle slutte å tro at integrering kan dirigeres eller organiseres ved endret organisasjonsstruktur, velmente handlingsplaner eller støtteordninger utviklet i norske hoder med høflig applaus fra innvandrermiljøer som ikke ønsker å fremstå som utakknemlige.