VERDIFULLT: Stoltenbergs nære rådgiver og taleskriver, Hans Kristian Amundsen, har skrevet en god bok om hvordan ordene ble til 22. juli. Men prisen for trøst og samling var å legge lokke på debatten. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
VERDIFULLT: Stoltenbergs nære rådgiver og taleskriver, Hans Kristian Amundsen, har skrevet en god bok om hvordan ordene ble til 22. juli. Men prisen for trøst og samling var å legge lokke på debatten. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Ny bok om 22. juli

Var det en tabbe å samle nasjonen etter 22. juli i stedet for å ta et oppgjør?

Sju år etter tyter meningsfeller ut over alt og kaller seg ofre.

Kommentar

Etter å ha sett president Donald Trumps reaksjon på de siste dagers dramatiske hendelser i USA, er det lettere å forstå hvorfor den norske håndteringen av 22. juli-angrepet vekket internasjonal oppsikt. Det enkle budskapet om å møte terror med mer demokrati og åpenhet, formulert i taler frie for krigsretorikk og ønske om hevn, må ha virket eksotisk i land hvor den politiske ledelsens første respons er mer død og fordervelse.

Det er kanskje urimelig å sammenlikne to land med så vidt ulikt syn på forbrytelser og straff. I etterkant framstår dessuten håndteringen bemerkelsesverdig også i norsk sammenheng. Det var slett ikke gitt at tonen som ble satt allerede i de første timene, skulle treffe så presist og få et slik gjennomslag.

Hans Kristian Amundsen skal ha mye av æren for det. Jens Stoltenbergs nære rådgiver og taleskriver var på ferie i Troms da det smalt i regjeringskvartalet fredag ettermiddag. Han fikk så vidt med seg at det var skyting på Utøya før han ble lukket inne på siste fly fra Evenes til Gardermoen. I løpet av knappe to timer, isolert fra omverdenen, laget han utkastet til Jens Stoltenbergs første tale til en nasjon i sjokk.

Der var ovennevnte hovedbudskap allerede med, samt det som er blitt tittelen på Amundsens bok om de historiske talene etter angrepet: «Vi er et lite land, men et stort folk - slik samlet vi Norge 22. juli-21. august 2011». Amundsen døde brått i sommer, under en løpetur i hjembygda Skoganvarre i Finnmark, men heldigvis rakk han nesten å fullføre boka om hvordan fortellingen om 22. juli ble formet i de dagene.

Det er et sterkt gjensyn med talene som hele Norge søkte trøst i den mørke ettersommeren. Noen av ordene kan etter flere års avstand virke svulstige, slik som nettopp tittelen. Hva betyr egentlig «et stort folk»? Men det er mer påfallende hvor hverdagslige og ujålete talene er. Dette er ordene du bruker sammen med venner og familie når tragedien rammer. Stoltenberg kunne bruke dem med stor troverdighet, fordi det var Arbeiderpartiets unge som var rammet på øya han hadde vokst opp. Hans sorg og fortvilelse var åpenbart dypt følt.

Taleskriveren kunne ha framhevet at angrepet rammet ett parti, hans eget, uten å bli beskyldt for å utnytte situasjonen. Terroristen selv var klar. Dette var et angrep på Arbeiderpartiet, ikke bare regjeringen og statsapparatet.

Men Amundsen var følsom nok til å holde hodet kaldt. Han forsto raskt at 22. juli ikke kunne defineres av terroristens motiver. Eller terroristene i flertall som man trodde da han begynte å forme budskapet. Dette var ikke et parti i sorg, det var et helt land i sjokk og sorg.

Det var ikke et angrip på Arbeiderpartiet, det var et angrep på demokratiet.

Sånn måtte det selvfølgelig være. Men det er likevel imponerende å lese hvordan folk som var så dypt personlig berørt, maktet å være ryddige og klartenkte. Det kommer tydelig fram av boka hvordan det føltes som en naturlig del av ansvaret.

Jeg tror noen vil føle det som gammeldags.

For heller ikke i Norge tenker vi lenger på politiske ledere på den måten. At statsministeren er leder for hele landet, ikke bare sin regjering og sine velgere.

Vi har i åra etter 22. juli vendt oss til polarisering og mistenkeliggjøring. Det er nesten vemodig å lese hvor annerledes det var for bare sju år sida.

Den første talen ble skrevet før man en gang visste noe om hvem som sto bak. Mange mistenkte islamister, få om noen en hjemmeavlet høyreekstremist. En lettvint måte å samle folk på ville vært å skape et fiendebilde, men Hans Kristian Amundsen valgte i stedet å sette ord på hva som samler oss, uavhengig av politisk ståsted og bakgrunn. Det var trolig helt avgjørende for at vi kom samlet gjennom et nasjonalt traume.

Men prisen for harmonimodellen var at det ble lagt lokk på enhver debatt om ideologien bak angrepet. Hans meningsfeller ble fredet. Det er nærmest blitt forbudt å nevne 22. juli i det offentlige ordskiftet.

Sju år seinere tyter de ut over alt og kaller seg selv ofre.

Å lese boka til Amundsen om 22. juli 2011, er på mange måter sjokkerende. Men mest av alt fordi den viser hvor lite vi lærte.

Ingen skal få ødelegge oss, ingen skal få bombe oss til taushet, var de fine ordene på ettersommeren 2011. Men i den offentlige debatten lever terroristens ideer i beste velgående.