POLITISK KORREKT: Komikeren Jon Stewart har fått skylda for at Donald Trump ble president. Her stiller Hillary Clinton opp i et innslag i Stewarts siste sending på The Daily Show.
POLITISK KORREKT: Komikeren Jon Stewart har fått skylda for at Donald Trump ble president. Her stiller Hillary Clinton opp i et innslag i Stewarts siste sending på The Daily Show.Vis mer

Var det Jon Stewart som tok knekken på demokratene?

Demokratene er like splittet som resten av landet. Noen er fristet til å følge vinneren.

Kommentar

Nederlaget var ikke kaldt før de første svarene begynte å smis hos sjokkskadde demokrater. Hillary var en ubrukelig kandidat, Bernie hadde slått Trump lett, og nå må vi slutte å drive identitetspolitikk. Ut med rettigheter for svarte, kvinner, homofile og all slags politisk korrekthet, inn med populisme og hvit arbeiderklasse.

HAR HAN SKYLDA? Talkshowvert Jon Stewart får mye av skylda for at Clinton og demokratene ikke nådde opp i årets valgkamp. Foto: NTB Scanpix
HAR HAN SKYLDA? Talkshowvert Jon Stewart får mye av skylda for at Clinton og demokratene ikke nådde opp i årets valgkamp. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Det var jo derfor Trump hadde vunnet, fordi han snakket rett fra levra til hvite menn som hadde mistet jobbene sine, og som bodde på steder hvor de ikke deler toalett med transer, ikke sant?

Nei, det var ikke helt sant, viste det seg etter at det første sjokket ga seg og tallknusingen startet. Ettersom opptellingen fortsatte, viste det seg at de nasjonale meningsmålingene hadde vært ganske presise; Hillary har i skrivende stund godt over to millioner flere stemmer enn Trump, og i statene som avgjorde valget, er det så tett at det demokratiske partiet lørdag støttet kravet om fintelling.

Det hadde vært enklere for demokratene om karikaturen som ble tegnet i timene og dagene etter nederlaget, var treffende. Da hadde det vært snakk om en obduksjon, ikke gjenoppliving. En politisk fallitt, ikke en strategisk bommert. Nå gir ikke valgresultatet det entydige svaret som en del av partiet hadde ønsket for å få mandat til å endre både politikk og strategi.

Identitetspolitikk er det nye skjellsordet for venstresida i amerikansk politikk, men det handler om en gammel konflikt som er gjenkjennelig også her hjemme. Kvinnekamp ble sett på som en borgerlig syssel av de revolusjonære på 1970-tallet, og når Sylvi Listhaug spytter ut «elitefeminist» i 2016, har hun fortsatt støtte fra uventet hold.

Etter valget har Hillary på samme måte blitt hengt ut av venstresiden som en elitist som er mer opptatt av verdisaker som transvestitters toalettbruk enn økonomi og arbeidsplasser. Nå viser det seg at Hillary ikke tok opp transvestitters rettigheter en eneste gang i valgkampen, men langt viktigere, selv velgerne i de såkalte «rust belt»-statene hadde større tillit til hennes økonomiske politikk enn til Donald Trumps. Påstanden handler altså mindre om fakta enn om en frykt som har sneket seg inn hos demokrater og som Trumps seier nører opp under:

Det å snakke om rettigheter for kvinner, minoriteter og innvandrere er i seg selv en kritikk av halve USA. Av alle konservative som stritter imot likestilling og liberalisering. Det er politisk korrekthet som har gått amok.

Komikeren Jon Stewart i The Daily Show får faktisk mye av skylda, fordi han i årevis satt der og harselerte så selvtilfreds med meningsmotstandere. Og nå angrer selv de som lo høyest, eller kanskje særlig dem.

Han svarer på kritikken i en video her. Vel, på sin måte.

Løsningen er angivelig å snakke mer om klasse og mindre om mangfold. Mer om økonomi og mindre om verdier, liberale verdier vel å merke. Eller for å si det på en annen måte, mer om bekymringene til den tross alt største velgergruppen. En analyse som for øvrig deles av konservative kommentatorer som ønsker dem velkommen etter. Det vedvarende angrepet på politisk korrekthet og rettighetspolitikk er fullført med suksess.

Analysen deles ikke av dem som har fortsatt å kjempe lenge etter at borgerrettighetsbevegelsen ebbet ut. Heather McGhee, leder av den liberale tankesmia Demos, hevder at amerikansk politikk fortsatt er organisert ut i fra rase, og at rase alltid har vært et våpen i klassekampen, et våpen Donald Trump ga ny ammunisjon i dette valget.

Skal demokratene ha troverdighet i debatten om ulikhet, kan de ikke se bort fra at ulikhet også rammer ulikt og krever ulike tiltak, mener hun. Derfor bør demokratene snakke mer om rase, kjønn og diskriminering, ikke mindre, og de bør henvende seg til hele Amerika, ikke bare til minoriteter, slik Hillary ofte gjorde, mens hun hadde et mer allment budskap til majoriteten. I mangel av en helhetlig politikk, kom hun på defensiven i en debatt hun burde ha eid.

I et polarisert landskap må ledende demokrater være åpne for at det er flere svar uten at det haster å hugge ett i stein. Svar ligger også i hvordan partiet organiserer seg for å få fram nye kandidater som reflekterer det mangfoldet det demokratiske partiet bør romme, så vel som stå for. Sånn sett har ikke partiet så veldig mye å skamme seg over. Det ga USA landets første svarte president, og det var på nippet han ble fulgt opp av den første kvinnelige.

Republikanerne endte opp med en i praksis uavhengig kandidat utenfor deres kontroll og er fortsatt et parti med en usikker framtid. Den varslete krisen er bare utsatt.

Mens demokratene har fire år på å finne seg selv, har republikanerne funnet Donald Trump. Eller han fant dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook