MARE NOSTRUM: Bildet viser flyktninger som blir reddet nord for Libya, i den italienske Mare Nostrum-operasjonen i 2015.
. Foto: NTB SCANPIX/ AP /Massimo Sestini
MARE NOSTRUM: Bildet viser flyktninger som blir reddet nord for Libya, i den italienske Mare Nostrum-operasjonen i 2015. . Foto: NTB SCANPIX/ AP /Massimo SestiniVis mer

Var det minnet om stamfaren Aeneas som fikk dem til å bruke milliarder på å hjelpe flyktninger?

Litteraturen har alltid interessert seg for flyktningen.

Kommentar

Les også: Kan litteratur hjelpe oss til å forstå flyktningkrisa?

En av litteraturhistoriens første flyktninger er den trojanske prinsen Aeneas. I «Aeneiden» skildrer den romerske dikteren Vergil flukten til de få trojanerne som unnslapp massakren i den brennende hjembyen i Midtøsten.

Under Aeneas' ledelse krysser flyktningene først Egeerhavet, og senere farvannene nord for Libya — to av de mest sentrale rutene for flyktninger til dagens Europa.

«Jeg er Aeneas, bundet av mine plikter og vidgjeten helt til himmelens høyeste saler», presenterer den gudfryktige, men ikke feilfrie flyktningen seg. «I mine skip bærer jeg med meg gudene fra våre hjem, som vi berget fra fienden. Jeg søker etter Italia, som skal bli mitt fedreland».

Etter mange strabaser finner trojanerne et nytt hjem. Riket ble kimen til Roma. Flyktningen Aeneas er den første romer, og er stort sett en pliktoppfyllende leder.

Det er bra for Roma, for Vergil ser historien som et slags sammenhengende etisk regnskap der dyd belønnes og utskeielser straffes.

De hovmodige grekerne ble straffet av gudene for ødeleggelsen av Troja. Ikke bare ble deres konge, Agamemnon, drept i badekaret av sin egen kone.

Med tiden skulle trojanernes etterkommere, romerne, herske over hele Middelhavsområdet, inkludert byene til de greske seierherrene. Dagens flyktninger er morgendagens herrer.

Alt har sin pris i Vergils moralske univers. Sidespranget Aeneas har med Dido, Kartagos dronning, blir utgangspunktet for det bitre fiendskapet mellom Roma og Kartago. «Aeneiden» er et verk som handler om lederskap: ydmykhet er forutsetningen for herredømme. Bryter romerne sine lover og trosser gudene, vil det gå med dem som med Troja.

Muligens bidro Vergils opprinnelseslegende til at romerne var langt mer inkluderende enn de greske bystatene. Mens grekerne foraktet barbarer på generelt grunnlag og (kanskje ikke uten grunn) anså sin egen kultur som overlegen, var det romerske samfunnet mer dynamisk og åpent. Har du selv vært flyktning, vet du at skjebnen er lunefull og at man ikke kan ta noe for gitt.

Romas makt var ikke basert på legionene alene. Erobrede folkeslag og riker ble ikke alltid utslettet, massakrert og brent, men snarere kooptert inn i Romas fold. Mange beholdt, som jødene i Israel, en grad av selvstyre (som tillot at de selv fikk korsfeste for eksempel kjettere, mens romerne toet sine hender). Isis, Mithras, Kristus: Fremmede guder fikk innpass hos romerne.

Både slaver og utlendinger kunne få statsborgerskap. Selv om det ofte var innvandringsstopp i selve hovedstaden, var Roma generelt åpent for både klassereiser og immigranter.

Romerske forfattere som Petronius kunne gjøre narr av nyrike eks-slaver, men det faktum at de eksisterte, fortalte om sosial mobilitet. Det var mulig å krysse grenser.

«Det trangsynte ønsket om å bevare de opprinnelige innbyggernes blod uten fremmed innblanding, stanset veksten og innledet nedgangen til Aten og Sparta», skrev Edward Gibbon, det engelske imperiets mest kjente og innflytelsesrike historiker, i klassikeren «Det romerske rikets nedgang og fall» fra 1789.

«Den romerske ånd ofret forfengelighet for ambisjoner, og anså det både klokere, og mer ærefult, å anerkjenne dyd og gode evner som sine egne uansett hvor de dukket opp, blant slaver eller fremmede, fiender eller barbarer».

Mens Atens makt visnet etter hundre år, varte Roma i nesten tusen — og det østromerske riket i tusen år til. For Gibbon var svaret på hvorfor Romerriket besto så lenge at «de ofret forfengelighet for ambisjoner» og annekterte talent uansett hvor de fant det.

Roma var et meritokratisk samfunn basert på innsikten om at en eller annen gang var vi alle flyktninger. «Hver manns handlinger vil forme hans prøvelser og skjebne», skrev Vergil, «for Jupiter hersker over alle mennesker på like vilkår».

«Mare Nostrum», kalte romerne Middelhavet. Vårt hav. Mare Nostrum var også navnet på den store italienske humanitære operasjonen i 2013 og 2014, da marinefartøy reddet tusenvis av flyktninger fra drukning i farvannene sør for Sicilia. Vårt felles hav.

Var det minnet om stamfaren Aeneas som gjorde at italienerne uten støtte fra EU brukte milliarder av kroner på å hjelpe flyktninger og migranter?

«Aeneiden»s budskap er for det første at flyktningen ikke er den andre, det er deg. For det andre: Den dagen et samfunn glemmer dette, er det over middagshøyden.