FØRE VAR: Christiano Ronaldo felles i straffefeltet av Irans Saeid Ezatolahi. Etter å ha konsultert videodømmingssystemet VAR, valgte dommeren å dømme straffe. Videodømmingssystemet spilte en avgjørende rolle under de avsluttende gruppespillskampene i går. Foto: REUTERS/Lucy Nicholson  TPX
FØRE VAR: Christiano Ronaldo felles i straffefeltet av Irans Saeid Ezatolahi. Etter å ha konsultert videodømmingssystemet VAR, valgte dommeren å dømme straffe. Videodømmingssystemet spilte en avgjørende rolle under de avsluttende gruppespillskampene i går. Foto: REUTERS/Lucy Nicholson TPXVis mer

VAR det verdt det?

Slik VAR er blitt praktisert i VM, skaper det vel så mange problemer som det løser.

Meninger

For et drøyt år siden skrev jeg en kommentar om bruk av videodømming, det som nå kalles VAR, og sannsynlige konsekvenser av dette. Jeg var usikker på om de positive konsekvensene ville oppveie de negative, men unnlot å konkludere, bortsett fra at jeg forsøkte å helle kaldt vann i blodet på de største optimistene, som håpet at avgjørende dommerfeil fra nå av ville være historie.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Blant motstanderne av videodømming har det – basert på det samme premisset – vært en utbredt oppfatning at VAR tar noe av sjarmen bort fra fotballen: hvis alt kan avgjøres ved å se situasjoner på nytt på video før en endelig avgjørelse fattes, mister publikum noe av det som alltid har vært viktigst ved fotball: Muligheten til å sitte på puben i timevis – i noen tilfeller årevis – etterpå, og diskutere om skuddet til Geoff Hurst i VM-finalen i 1966 var inne, om Sergio Ramos burde vært utvist i årets Champions League-finale, eller om tyskerne fortjente det straffesparket som ga dem seieren i VM-finalen i 1990.

Basert på erfaringene fra årets VM, kan vi la denne bekymringen ligge. VAR har slett ikke gjort alle avgjørelser mindre omdiskuterte. For det første virker det nokså vilkårlig i hvilke situasjoner VAR brukes, og for det andre er ikke situasjonene alltid av en karakter hvor det lar seg trekke noen entydig konklusjon. Resultatet blir – heldigvis, vil altså mange si – at diskusjonene fortsetter. Nå er dessuten berettigelsen av VAR selv gjenstand for like heftige diskusjoner på sosiale medier som tvilsomme dommeravgjørelser ellers har vært. Vi som er glade i å diskutere fotball har altså like mye å ta tak i som før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette mesterskapet er det for meg én ting som virker opplagt: VAR-teamene har forelsket seg i handssituasjoner, mens de av en eller annen grunn ikke har tatt tak i holding, nedrivninger og dytting i straffefeltet. Det siste har vært et stort problem i fotball. Det er vanskelig både å se og vurdere for en dommer der og da, ikke minst fordi begge spillere ofte holder i slike dueller. Det har vært flere utvilsomme straffespark som følge av holding som VAR-teamet ikke har reagert på. Det tydeligste var det Serbia skulle hatt mot Sveits. Sveits har for øvrig også ellers har flaks, i og med at utligningsmålet mot Brasil kom etter en relativt liten, men straffbar dytt, som VAR-teamet heller ikke reagerte på. De fleste er også enige om at Sverige burde hatt straffe mot Tyskland, i dette tilfellet som følge av en regulær felling. Heller ikke den ble vurdert.

Men akkurat når det gjelder hands-situasjoner, opererer VAR-teamet plutselig med en voldsom nidkjærhet for en rekke diskutable situasjoner. Blant dommere har jeg registrert ulike oppfatninger om hvorvidt straffen Australia fikk mot Danmark korrekt, mens langt flere synes straffen Iran fikk mot Portugal var feil. Begge situasjonene er av en slik karakter hvor noen dommere erfaringsmessig blåser for hands, mens andre (etter mitt syn med større fotballforståelse) lar det være. Slik har det alltid vært. Dommerne i de aktuelle kampene fikk sjansen til å se på situasjonene på nytt, og tolket det som straffbar hands, selv om andre dommere ville konkludert annerledes. Hvorfor er det et problem?

Svaret finnes i retningslinjene for når VAR skal brukes. FIFA selv slår uttrykkelig fast at VAR-teamet kontakter dommeren kun i situasjoner hvor dommeren klart og åpenbart («clear and obvious») har vurdert en situasjon feil, eller ved alvorlige hendelser som dommeren ikke har fått med seg (for eksempel slag/albuer andre steder på banen når dommeren har blikket rettet mot området ballen befinner seg i).

Slik jeg vurderer det, har det vært straffesituasjoner som har vært både klare og åpenbare som ikke har ført til at VAR konsulterte dommeren, og det har vært situasjoner som har vært langt unna klare og åpenbare, som VAR likevel er blitt brukt på. Det siste gjelder særlig handssituasjoner.

Hands er trolig fotballens mest omdiskuterte regel. Det skyldes at den i utgangspunktet har et kriterium om forsett (engelsk: deliberate). I utgangspunktet er derfor et uttrykk som «viljehands» smør på flesk: Er det ikke med vilje, er det ikke hands.

Men siden hverken dommere eller vi andre har noen umiddelbar tilgang til spilleres forsetter og hensikter, er det naturligvis blitt nødvendig å presisere hvilke situasjoner som gjør det rimelig å tolke en hands som forsettlig. Her kommer formuleringer som hvorvidt arm søkte ball eller omvendt, avstanden mellom armen og punktet ballen ble spilt fra og armens posisjon i forhold til kroppen og om denne er naturlig, inn. Blokkerer en spiller innlegg ved å ha armene over hodet, setter han seg i en situasjon hvor han risikerer å bli straffet for hands om armene blir truffet, selv om det ikke var det som var hensikten.

Langt vanskeligere å vurdere er situasjoner hvor ballen treffer en hånd som følge av en hodeduell, for da bruker spillere armene i opphoppet og man kan naturligvis risikere å forårsake hands. Det minst naturlige når man går opp i en hodeduell er jo å ha armene inntil kroppen.

I praksis har vi som nevnt sett at dommere tolker slike situasjoner ulikt. Jeg har sett dommere argumentere for begge syn både når det gjelder straffen Australia fikk mot Danmark, og den Iran fikk mot Portugal. Det betyr at slike hands-situasjoner nærmest pr. definisjon hverken er «clear» eller «obvious», og da burde VAR-teamet ligget unna, og i stedet sett nærmere på for eksempel holding.

Nå er det ikke nødvendigvis noe argument mot VAR at systemet ikke fungerer feilfritt. Det blir jo i det minste færre feil enn før, sier mange. Som følge av VAR unngikk Spania å få en korrekt scoring mot Marokko annullert for offside, Peru fikk et korrekt straffespark mot Danmark, og tyske Boateng fikk sitt fortjente røde kort mot Sverige. For å nevne noe. Spørsmålet er likevel hvor langt slik argumentasjon rekker. Så lenge ikke alle opplagte kampavgjørende feil blir korrigert, og så lenge en del avgjørelser er høyst diskutable også etter at dommeren har konsultert med VAR, er det ikke gitt at utfallet blir mer rettferdig selv om antall feil blir redusert. Mot Iran fikk Ronaldo først en straffe som følge av bruk av VAR. Den kan nok diskuteres – Ronaldo er kynisk på vei ned allerede før han felles – men de aller fleste vil si det var en korrekt avgjørelse. Omtrent ti minutter senere snytes imidlertid Iran for en straffe etter holding i feltet. VAR-temaet gjør ingenting. Ser man disse situasjonene isolert, ville det altså gitt et mer rettferdig utfall uten VAR: Da hadde trolig begge gått ustraffet. VAR reduserte antall feil fra to til en, men utfallet ble i dette tilfellet urettferdig for Iran (skjønt det ble rettet opp ved at Ronaldo brente straffesparket). VAR gir færre kampavgjørende feil, men ikke nødvendigvis mer rettferdige resultater.

Hvorfor har dommerne og VAR vært så restriktive med å gripe inn overfor holding? Én forklaring kan være at også holding er svært vanskelig å vurdere. Ofte holder også angrepsspillerne, og det er ofte vanskelig å vurdere hvem som begynte, eller hvem som holder mest og kraftigst. En annen mulig forklaring, som jeg tror har mye for seg, er at det ville blitt for mange VAR-avbrudd: Siden holding er utbredt på alle dødballer som slås inn i feltet, snakker vi trolig – i hvert fall i en overgangsfase – fort om mellom fem og ti VAR-konsultasjoner bare i løpet av en omgang. Når man ser hvor stor tidsbruken av og til er, har muligens noen innsett at det blir for mye. I går la dommeren til seks minutter i andre omgang mellom Portugal og Iran. En bekjent målte effekt spilletid mellom 89 minutter og 97:11, da kampen ble blåst av, til ett minutt og førti sekunder. En god del av tiden som gikk til spille skyldtes vurderingen av handssituasjonen som ga straffespark. Skulle dette gjentatt seg fem ganger i hver omgang, hadde det blitt en farse, spesielt hvis det etterpå ikke er mulig å fatte en udiskutabel avgjørelse.

En eller annen form for videodømming er kommet for å bli. Men som så ofte før har FIFA valgt å innføre noe ganske nytt i den største turneringen av alle, uten at systemet har gått seg ordentlig til, og hvor det derfor gjøres absurde vurderinger og tas feilaktige beslutninger. Samtalen over kafébordene og på sosiale medier stilner i det minste ikke.