Var dett alt?

Slapp, synsende selvbiografi i for generelle ordelag.

Bare når han kommer inn på humor, og spesielt den nye scenehumorens forsøk på ironi og satire, blir det tilløp til temperatur i Rolv Wesenlunds nye bok. Uten å nevne navn retter han en ganske så dirrende finger mot de nye humoristene - og det er umulig ikke å tenke på standupkomikerne - for å være historieløse og dertil plumpe og lite smakfulle i sine tekster. Ut over det, brenner dessverre denne minne- og mimreboka med temmelig blafrende flamme.

«Fortrenge»

«Fra 1940 og fremover er min erindringsevne betydelig forbedret. Muligens kommer jeg også der til å fortrenge det ubehagelige og forskjønne det hyggelige. Kan leseren ha en viss forståelse for det? Har vi ikke alle behov for å skrive vår historie slik?»

Spør Rolv Wesenlund på side ni i denne «personlige og morsomme biografien om sitt liv og sin mangfoldige karriere» som Gyldendal kaller det. Jo visst, men muligens nettopp som følge av et slikt utgangspunkt har ikke boka mer med sjangeren biografi å gjøre enn Ving-katalogen med en reiseskildring. Og det er synd, svært synd, fordi det er grunn til å tro at Wesenlund har stoff til noe ganske annet og mer enn denne altfor ofte pludrete synsingen om dette og hint.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bred erfaring

Han, som har bredere erfaring fra norsk underholdningsliv enn noen annen, som har møtt kunstens og livets opp- og nedturer og har markert seg som en reflektert debattant med engasjement langt ut over lysbunten fra følgespoten - han, av alle, må kunne forventes å romme stoff til en selvbiografi der det private kunne gi saft og sevje til det allmenngyldige, der karriereskildringen også kunne tegne norsk showbizhistorie i en periode da nettopp underholdning ble en dominerende del av samfunnslivet.

Men han har valgt å holde for mange kort tett inntil kroppen og i stedet dvele ved det muntre, elskverdige og ufarlige. De få gangene han spisser pennen til en klo, gjør han seg raskt ufarlig generell. Øyvind Thorsen titulerer seg som «samtaleterapeut» i boka. I den grad han er ansvarlig for den anstrengt muntlige formen, slapt redigerte dialogen og rotete formen, bør han ikke uten videre tilgis, men det hører også med at en forlagsredaktør har latt dette passere. Nå er det også forleggeri å tjene penger, og navnene Wesenlund/Thorsen lukter selvsagt julegave lang lei, men inntrykket av forlagsarbeidet styrkes ikke av at Karin Krog er blitt til Krogh, Ingerid Vardund til Ingrid Vardun, Kirsti Sparboe til Kristi og at selv Harald Heide-Steen jr. får opptre i tre navneversjoner. Ta med at boka inneholder uttrykk som «tynn, pyknisk person» og rene korrekturfeil, og skuffelsen får følge av irritasjon. Trøsten får være at boka er så vidt slunken at den ikke umuliggjør en skikkelig Wesenlund-biografi om noen år.