Var dette nødvendig?

FEMINISME: Ved å gi ut «Rosa Prosa» har vi erfart hvor dypt stereotypiene sitter i hodene til folk.

Uansett hvor nyanserte budskap du tilfører et offentlig ordskifte om jenters seksualitet, koker det ned til den samme, entydige sannheten: Sex selger. Jentene selv blir med på kjøpet. Som bidragsytere i «Rosa Prosa» ønsket vi å nyansere bildet av jenters seksualitet, ved å fortelle våre egne historier om kåthet - våre egne klamme, dumme, glade, frustrerte, fomlete, komiske, ja, usexy kåthetshistorier. Skrivingen innebar ikke noe nybrottsarbeid med hensyn til vår seksualitet - for historiene lå jo der, i erfaringene våre, og ventet på å bli fortalt. 16 jenters historier viste seg også å ha et stort spenn og mye variasjon, i kontrast til den ensidige og sminkede måten «den kåte jenta» fremstilles på i mediene hver dag. Var dette virkelig nødvendig? Spørsmålet er kommet fra mange hold - som TV2s Vår Staude og Oddvar Stenstrøm, Aftenpostens Ingunn Økland, Klassekampens Marit Eikemo, og Dagbladets Inger Bentzrud. Det kan besvares ved å se på resepsjonen boka har fått. Ikke minst i etterkant av et lanseringsintervju i Dagbladet Magasinet har den fått svi i kommentatorspaltene. Reaksjonene har gått på to ting, og ingen av dem handler om bokas innhold. Det ene er en kritikk av at vi har skrevet en bok om kåthet . Det andre er en kritikk av at vi har koblet dette opp til noe politisk .

«ROSA PROSA» ER, på tross av sitt innhold, i kommentarer blitt framstilt som påtrengende kul, lekker, pen og riktig - en bok om uovervinnelig ungdom og perfekt sex. Røde (og forsøksvis ironiske) smågodt-lepper på en avisforside ble for mye for kommentator Marit Eikemo i Klassekampen - vi kunne da umulig ville opponere mot den tabloide fremstillingen av jenters seksualitet når vi var så pene på bilder selv? At vi fremstår som «sminket» når vi presenteres på glanset papir, blir altså brukt mot bokprosjektet. Mellom linjene leser vi at jenter som skaper et kulturprodukt og forsøker å «selge» det gjennom tilgjengelige kanaler (dvs. gjøre det tilgjengelig for offentligheten), bare «spiller på sex for å tjene penger», akkurat slik tabloidavisene gjør. Når pressen insisterer på å få kopulere med dem, er jentene selv ansvarlige for å skrike nei. Horeanalogien har blant annet rammet en som skriver i boka om hvordan det oppleves å være 25 år, kristen og jomfru. Etter å ha begått den synd å bli intervjuet i Magasinet, er hun i det følgende ordskiftet blitt sidestilt med en glamourmodell. En person ved navn Erik Ingebrigtsen tillater seg, i et innlegg i Dagbladet forrige lørdag, å hevde at hun sammen med de tre andre intervjuobjektene hadde latt seg avfotografere i badedrakt. Dette er rent oppspinn!Paradoksalt nok har ikke kristne miljøer reagert med verken indignasjon eller fordømmelse av boka. Det har heller ikke anmeldere gjort. Kulturkommentatorer i media, med Inger Bentzrud i spissen, forholder seg imidlertid ikke til boka overhodet. De har nok med å kommentere seg selv.

AT DETTE ER et prosjekt preget av bekjennelsestrang, er en annen innvending som forholder seg forstemmende lite til boka. Prosjektet er angivelig å kjempe for jenters rett til å snakke offentlig om sexlivet sitt - og er dessuten et privat frigjøringsprosjekt for bidragsyterne . Påstandene har effektivt snudd hele bokas intensjon på hodet. Det har aldri handlet om «retten til å snakke om det». Det handler om muligheten til å få høre om det . Vi ville formidle historier som kunne fungere som klangbunn for andre jenters tanker og interne samtaler; gi ett litt annerledes bidrag, blant de kommersielle løgnhistoriene som florerer. At denne distinksjonen er så vond å fatte, er et tydelig tegn på at rollen vi har forsøkt å innta, er ikke-eksisterende i «den kritiske offentligheten». Har en jente noe på hjertet (særlig når det har med sex å gjøre), er hun pr-kåt. Målet er å eksponere seg selv, sitt ansikt, sitt underliv. Det er utenkelig at hun prøver å formidle noe annet, noe det kan være verdt å lytte til. Og jo, historiene var vanskelige å fortelle. Men ikke fordi vi ikke var frigjorte, bare fordi vi selv savnet en klangbunn i skriveøyeblikket.

AT JENTER OG kåthet blir knyttet opp til noe så politisk som kvinnedagen, ble sett som en hån mot kvinner som virkelig undertrykkes og lider. Å lansere noe som feminisme var nemlig synonymt med å hevde at vi selv lider. «Kåt og lidende» er ganske riktig en grell merkelapp, egnet til å provosere. Mon tro hvorfor vårt budskap tolkes som klaging? Tekstene i boka setter i svært liten grad ord på lidelse, urettferdighet eller forskjellsbehandling. De tilbyr et alternativ til fremstillinger av kvinnelig seksualitet som er kjøpt og betalt. Det mener vi er kvinnesak nok i seg selv. Motsetningen til ukeblad-kåtheten ligger imidlertid ikke i lidelsen. Den ligger i opplevelsen og erfaringen av kåthet som en svært differensiert og individuell følelse. Norske kvinner har det ganske bra. Men de velger fortsatt å jobbe deltid i underbetalte yrker. Det interessante, feministiske spørsmålet blir da: Hvorfor gjør de det? Strukturelle forskjeller mellom kjønnene handler fortsatt om kjønnsroller, og seksualiteten er en viktig identitetsmarkør. Derfor er også det viktig at vi, som feminister, utfordrer kjønnsstereotypiene.

BOKA VÅR ER blitt karakterisert som et normativt feministisk prosjekt. Forfatterne vil angivelig fortelle andre kvinner hva de skal gjøre og føle. Hvorfor trekkes denne slutningen når en gjeng jenter forteller personlige historier i bokform? Er det slik feminismens solidaritetsbegrepet oppfattes? Handler det om en grunnleggende antakelse om at jenter umulig kan eie et standpunkt alene, uten å forsøke å gjøre alle andre jenter til meningsfeller? Det var få menn som følte behov for å fortelle offentligheten at Mads Larsens meninger som lå til grunn for boka «Pornopung» ikke var meninger de alle delte. Kanskje ligger svaret nettopp i det konforme, unyanserte bildet av jenters seksualitet som vi møter daglig. «Jenter er slik og slik,» leser vi. Tanken om at jenter også er forskjellige, at de kan ha en overraskende historie å fortelle som ikke samtidig beskriver alle andre jenter, er uvant. Ved å gi ut «Rosa Prosa» har vi erfart hvor dypt stereotypiene sitter i hodene til folk med forskjellig kjønn og ideologi. Kvinnegruppa Ottar, glamourmodeller og Høyre har sammen stemt i om at dette, å gi ut tekster om jenters opplevelse av kåthet, bare ikke går an. Et bedre bevis på at det var nødvendig, kunne vi ikke håpe på å finne.