GAMMELT TAK: The Rolling Stones spilte på sin gamle 1976-scene da de besøkte Roskilde for første gang. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.
GAMMELT TAK: The Rolling Stones spilte på sin gamle 1976-scene da de besøkte Roskilde for første gang. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.Vis mer

Var dette The Rolling Stones' svanesang?

Rockelegendene avsluttet sin europaturné på Roskilde-festivalen.

KONSERT: (Roskilde) Det er noe illevarslende, men samtidig befriende rocka når Keith Richards deiser inn på Den Orange Scene og knapt klarer å løfte håndene for å sette åpningsriffet til «Jumpin' Jack Flash» i magen på de 80.000 fremmøtte.

To tanker farer igjennom hodet: Takk gud for Mick Jaggers udødelige kattevesen - han strutter, smådanser, løper, peker og formaner, mens han synger med den lett gjennkjennelig, ropende røsten han alltid har gjort. Bare furene i ansiktet er dypere - viriliteten er den samme.

Det andre er, jaggu godt de har gode hjelpere i ryggen. De får det til å svinge på sitt vindskeive vis.

Ikon For selv om gitaren til Richards klokelig nok blir anonymisert i miksen på de første låtene, er auraen og energien hans en viktig bestanddel av The Rolling Stones-opplevelsen. Hans fargerike pirathippie-look - Richards kjører turkise Nikes og rosa skjorte for anledningen - og hans utrettelige entusiasme er på mange måter Stones inkarnert: Det er bare rock'n'roll det handler om - alt annet kan være det samme - og vi liker det.

Mick Jagger flørter på dansk med publikum etter «Let's Spend the Night Together», mens «Wild Horses» skaper forbrødring mellom gammel og ung på Dyrskuepladsen. Når de klimprende riffene til «Honkey Tonk Women» melder seg over PA-en, har de knoklete fingrene til Keith Richards endelig fått nok varme i seg og Fender-twangen sitter der den skal.

Stones er på gang. Det filmes på finskoene til Charlie Watts mens han tramper taktfast. Nedovermunnen er som alltid like markant. Watts fører Stones-lokomotivet med størst mulig konsentrasjon og sine karakteristiske bada-bom-bom-bom-brekk.

Det er første gang The Rolling Stones spiller på Roskilde, men på mange måter er de hjemme igjen. Den Orange Scene ble nemlig kjøpt av nettop Stones da turnésesongen 1976 var over.

50 år i gamet Britene som nettopp har hatt 50-årsjubileum er helt klart et flergenerasjonsband, men det finnes en tid og sted for alt. Etter at Keith Richards har gjort unna et vellykket og et mindre vellykket solonummer («You Got the Silver» og «Can't Be Seen»), bærer det over i hakket for langdryge bluesjammer.

Rolling Stones spiller på Orange scene under Roskilde festivalen 2014. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.
Rolling Stones spiller på Orange scene under Roskilde festivalen 2014. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet. Vis mer

Stones gamle gitarhelt Mick Taylor dukker opp på «Midnight Rambler», og de gir seg ikke før de har tværet den ut i over tyve minutter. Det tar pusten fra noen og enhver som har en lang festivaldag bak seg.

«Gimme Shelter», med sterke bidrag fra korist Lisa Fischer, er et feiende flott innslag, men konserten gjenvinner ikke momentum før «Sympathy For the Devil» smyger ut av høytalerne på den røyklagte og rødglødende scenen. «Brown Sugar» setter punktum for hovedsettet, og vi vet alle hvor veien går videre etter det: «You Can't Always Get What You Want» og «(ICan't Get No Satisfaction». Trygt og riktig.

Det kan ha vært det siste vi så av The Rolling Stones på en konsertscene i Europa. I så fall er det bare å si tusen takk for rocken. Det er vel ingen som kan faget bedre, selv om de noen ganger snubler i sin egen storhet. Det må være lov.