Vår digitale hukommelse

VI TRENGER IKKE hammer og meisel for å tyde en tusen år gammel runeinnskrift, og et brev fra 1700-tallet kan vi lese uten fjærpenn. Heller ikke har vi behov for en skrivemaskin når vi studerer innholdet i et dokument fra 1950- eller 60-årene. At selve skriveredskapet måtte være tilgjengelig også for leseren, har vært en utenkt tanke helt fram til våre dager.

I en digital tidsalder har dette endret seg. Mange av oss har sikkert opplevd at data vi lagret på PC,en for noen år siden, ikke lar seg åpne med ny programvare, eller at en ny maskin ikke tar imot de gamle diskettene. Elektronisk, eller digital informasjon er bare tilgjengelig og forståelig dersom vi har riktig verktøy til å håndtere den. Dette skaper utfordringer som favner langt videre enn våre private tekstdokumenter - selv om disse kan være viktige nok. Det omfatter hele spekteret av elektronisk informasjon, fra grunnleggende samfunnsdokumentasjon til digitale feriebilder, og det vil avgjøre muligheten til å drive forskning over brede fagområder, det vil sette rammene for kulturaktiviteter og det vil påvirke kvaliteten på offentlige og private tjenester. Vi kan oppleve at granskingskommisjoner hindres i arbeidet sitt fordi elektronisk informasjon ikke lenger er tilgjengelig. Vi kan oppleve at det ikke lenger er mulig å rekonstruere grunnlaget for beslutningsprosesser. Vi kan oppleve at offentlig forvaltning og private aktører ikke kan stilles til ansvar fordi vurderingsgrunnlaget mangler. Som enkeltindivider kan vi oppleve at våre juridiske og økonomiske rettigheter ikke lar seg dokumentere fordi datamaterialet er borte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET DIGITALT objekt - det være seg et tekstdokument, et digialt bilde, en videosnutt, en musikkfil eller en komplisert database - blir til innenfor en ramme som består av programvare, operativsystem og maskinutstyr. Denne rammen endres kontinuerlig gjennom videreutvikling og nyutvikling. Gamle løsninger erstattes av nye i høyt tempo. Utviklingen går så raskt at selv etter kort tid risikerer vi at informasjon som ble produsert og lagret i et spesifikt datasystem, ikke lenger lar seg bruke med nye programmer og datamaskiner. Dataprogrammer kan bygges over felles standarder slik at de forstår hverandre, men dette hjelper lite når ikke bare programvaren, men også standardene selv er gjenstand for endring. Elektronisk informasjon er flyktig og sårbar, og lever ofte et kort liv på randen av historiens avgrunn. Slik informasjon kan manipuleres eller ødelegges - slettes - ved et enkelt tastetrykk. Men dette representerer ikke den eneste, og ikke engang den største risikoen for at den går tapt. Den største trusselen er den teknologiske utviklingen selv. For det første kan lagringsmediene - en harddisk, et magnetbånd, en CD-plate - slutte å virke, gå i stykker. For det andre kan datamaterialet være intakt, men uten at det lar seg hente fram igjen med rimelig ressursbruk. Hvem har for eksempel en PC som tar 5 1/4 toms disketter i dag? For det tredje kan informasjonsinnholdet fremstå som uforståelig eller misvisende, fordi vi mangler dataprogrammer som kan tolke det.

DAGENS SAMFUNN flommer over av informasjon; å ta vare på alt ville være like meningsløst som det er umulig, men desto viktigere blir det da at vi gjør det riktige utvalget og sørger for at det vi har mest bruk for, faktisk også blir bevart og holdt tilgjengelig i framtiden. Problemet består i den informasjon som bare finnes i elektronisk form. Tradisjonelle medier, om det så var leirtavler, hulevegger, papyrus, pergament eller papir, kunne tross sine skrøpeligheter stå ganske lenge for tidens tann. I dag kan vi fortsatt lese i originaldokumentene om Levor Søndrål som knivdrepte Arne Haga i et bryllup i 1724, selv om rettsprotokollen lå i årevis på et loft i Hallingdal og har fugleskitt på permen og lukter kattepiss. Hvis de tradisjonelle informasjonsbærerne fikk være i fred, kunne de overleve i tiår, i hundreår og lenger. Med elektronisk informasjon er det motsatt; den går tapt veldig raskt dersom ingen gjør noe aktivt for å ta vare på den. Eksempelvis brukte britene i 1980-årene 2,5 millioner pund på å lage en elektronisk versjon av The Domesday Book fra 1086, Vilhelm Erobrerens fortegnelse over all jordeiendom i England. Den elektroniske utgaven inneholdt hundretusenvis av tekster, kart og bilder, og ble lagt på videoplater som var tidens aktuelle lagringsmedium. Femten år senere oppdaget man at det ikke lenger fantes datamaskiner som kunne lese disse platene. Resultatet var at nye millioner måtte brukes i et nytt prosjekt for å «gjenopplive» dataene og overføre dem til et nytt digitalt medium. I mens lå den nihundreårige originalen intakt i det britiske riksarkivet.

HVORDAN MØTER vi så disse utfordringene? I utgangspunktet kan vi tenke oss flere alternativer. Det mest urealistiske er å ta vare på, og holde liv i alle typer datamaskiner, operativsystemer og programvare som har vært i bruk gjennom tidene. Da ville vi ende opp med et formidabelt teknisk museum, hinsides det praktisk mulige. En hovedstrategi som har stått sentralt i moderne bevaringsteori kalles migrering. Migrering vil si at vi tar vare på informasjonen i en form som gjør det mulig å ta den med oss til nye medier, formater og standarder etter hvert som teknologien endres. Vi skiller selve informasjonsinnholdet fra dataprogrammet det hører sammen med, og som det er skapt og håndtert av. Det er informasjonen vi er interessert i, ikke datasystemene. Informasjonen tar vi vare på som rådata, i et format som er mest mulig uavhengig av programvareleverandører og teknologiendringer og som enklest mulig kan flyttes (migreres) fra én teknologisk plattform til en ny. Men dette har sin pris: Når vi skiller ut rådataene på denne måten, trekker vi dem ut av sin sammenheng; vi skreller bort funksjoner i dataprogrammet som gjorde dataene forståelige. Hva betyr for eksempel et gitt tall i datamaterialet; er det et telefonnummer? En saldo? En kode for utdanning eller yrke? For å kunne vite dette, trenger vi dokumentasjon som forteller hva dataene representerer, hvordan de opprinnelig var sammensatt, hvordan de hadde framkommet og hva de ble brukt til. Dette er treffende blitt sammenlignet med et byggverk som demonteres for senere gjenoppbygging. Rådataene er bygningsmaterialene og dokumentasjonen er arkitekttegningen som forteller hvordan de må settes sammen igjen når byggverket skal rekonstrueres.

DETTE KAN HØRES enkelt ut, men i praksis er det uhyre ressurskrevende. Den fysiske plassbesparelsen som elektronisk informasjon representerer, oppveies av et betydelig ressursbehov knyttet til kontroll, vedlikehold og tilrettelegging av den samme informasjonen. Norske bevaringsmiljøer er kommet langt i metodeutvikling og kompetanse knyttet opp mot dette, men den operative kapasiteten må bli langt bedre. Og framfor alt må bevaringsproblematikken bli tettere integrert i selve teknologiutviklingen. Metoder og tilrettelegging for langtidslagring må i større grad planlegges og bygges inn i datasystemene fra begynnelsen av, slik at kampen for vår felles hukommelse ikke bare må føres på etterskudd i våre bevaringsmiljøer.