Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vår egen fiende

George Blecher fra New York skriver om det inderlige hatet mellom demokrater og repuplikanere i oppløpet til det amerikanske presidentvalget.

DE VISE

som studerer forrige valgresultat, går glipp av det alle andre skjønner: Dette presidentvalget kommer det til å bli like tett som det forrige for fire år siden. Mesteparten av velgerne betrakter seg som «moderate», men psykologisk sett har frontene hardnet til. De to gruppene/ leirene «republikanere vs. demokrater, konservative vs. liberalere» står mot hverandre som to væpnede armeer med så å si likeverdig styrke. I et slikt klima er enkeltsaker mindre viktig enn allianser: krigen, økonomien, kandidatenes militære rulleblad og personlige egenskaper, 9.11. - ikke noe av dette er så viktig som det at du har valgt side. Vårt selvbilde som enten demokrat eller republikaner er blitt mer viktig for oss enn hvilken tro vi tilhører eller hvor vi bor. I ei tid med virtuelle mer enn fysiske/konkrete fellesskap/samfunn, føler vi oss trygge når vi er sammen med dem som er på vår side, og truet av og rasende på den andre siden. Faktisk erkjenner vi ikke at der fins en annen side. I beste fall er motstanderne modne for innleggelse på mentalsykehus - i verste faller de umenneskelige villdyr.

To eksempler jeg selv har opplevd: For fire år siden, omtrent på denne tida av året, var jeg tilhører da en kjent konservativ intellektuell, en av den forrige president Bushs taleskrivere, holdt et foredrag på Harvard Club i New York. Han var avslappet og sjarmerende, følte seg som blant venner, og delte ikke bare meninger, men også følelser med oss. «I begynnelsen av valgkampanjen», sa han, «mente kollegene mine og jeg at Gore var OK. Vi var uenige i det meste av det han sa, men det kunne vi leve med. Han virket som en du kunne snakke med. Men nå innser vi at han er akkurat som Clinton - sinnssyk!» Da jeg fortalte om denne hendelsen til en venn av meg på venstresida, sa hun: «Det overrasker meg ikke. Men jeg er uenig med deg på ett punkt: Det fins ingen intellektuelle på høyresida.»

ET PAR MÅNEDER

seinere krysset jeg ei vinterglatt gate på Manhattan sammen med min unge sønn. En van med Jersey-skilt tok en krapp sving og passerte sønnen min med noen centimeters klaring / kjørte nesten ned sønnen min. Jeg løp etter bilen og begynte å brøle til sjåføren, som på sin side kastet ett blikk på pelshatten og designerbrillene mine, rullet ned vinduet og spyttet: «Du, din, din liberaler!» Det er ikke bare det at vi er uenige med hverandre - vi hater og frykter hverandre. Hva er det republikanerne hater ved demokratene? De er fordekte, de kompromisser, de er de er villige til å tuske bort penger og frihet som er skaffet til veie gjennom hardt arbeid, bare for å innynde seg hos dekadente europeere og marginale interessegrupper. De er feminine kujoner som ikke står rakt opp og slåss for det de tror på. En av de mest populære karakteristikkene republikanerne gir vestresida, «latte-drikkende, Volvo-kjørerende liberalere», er slett ikke ironisk ment. Å like latte og Volvo er å omfavne det fremmede og svikefulle. Caffè latte er i høyeste grad Europa-pretensiøst, rent bortsett fra den høye prisen, og det å kjøre Volvo antyder at en setter trygghet høyere enn design, motorkraft og fart - egenskaper som krydrer vårt altfor strengt regulerte liv. Men verst av alt, demokratene og liberalerne er hyklere som sier de vil hjelpe de fattige og fordele velstand, samtidig som de sender sine egne unger til de rette skolene og sørger for at de slipper militærtjeneste.

Alt dette er kanskje gammelt nytt, men under lurer noe mindre synlig: republikanernes frykt for demokratene. Uttrykket i sjåførens øyner var frykt - og ikke bare frykt for at jeg skulle anmelde ham. Han fryktet at jeg kom fra en klasse over ham. - det gjorde jeg antakelig - og derfor hadde jeg makt som han ikke engang visste hva innebar. For svært mange republikanere representerer demokratene nå privilegier.

HVA HATER

demokratene ved republikanerne? Stupiditeten, begeistringen for vold, egoismen, aggressiviteten, hensynsløsheten. Republikanerne er bøller og juksemakere, de bruker knep, skitne eller ikke, for å få det som de vil. De er isolasjonister og fulle av hat og fordommer. Du kan ikke argumentere med dem, for de ser argumentasjon som en svakhet. De er Mr. Hyde der de engasjerte, humanistiske demokratene er dr. Jekyll, de er id der demokratene er ego, men ikke et sunt, seksualisert id. Tvert imot, macho-posituren deres dekker over en dyp usikkerhet når det gjelder egen potens. Innerts inne har republikanerne ingen anstendighet, ingen etikk; de drives av enten grådighet eller fanatisme. Demokratene frykter republikanerne mye av de samme grunnene som vice versa: De frykter motstanderens overlegne styrke. Fra kontorene i storkapitalens høyhus trekker republikanerne i nasjonens tråder. Grasrota i det radikale høyre er bare nyttige idioter som partieliten trenger for selv å bli gjenvalgt og siden sender ut på dødfødte oppdrag, for eksempel for å prøve å fjerne retten til abort eller gjøre homofile ekteskap grunnlovsstridig.

I NOVEMBER

kommer vi ikke til å stemme for saker eller kandidater - vi kommer til å stemme mot motpartens kandidater og saker. Som Pogo, en tegneseriehelt fra 1950-tallet, sa det: Vi har sett fienden, og fienden, det er oss selv.» Men under hatet og frykten ligger en mer grunnleggende følelse - som deles av alle: skuffelse. Skuffelse over eget privat og offentlig liv, og skuffelse over den demokratiske prosessen. I løpet av de siste 50 åra er republikanernes opplevelse av selvtilstrekkelighet og sosial mobilitet gjennom hardt arbeid blitt undergravd fra mange hold, fra kompleksiteten i utenlandshandelen til fagbevegelsesproblemer til offentlig regulering til et urettferdig helse- og skolesystemet. På samme måte er demokratenes bilde av en velmenende stat som arbeider for like muligheter blitt kompromittert av arrogant storkapital og lobbyister og en opplevelse at forskjellene mellom rike og fattige nå er så store som den aldri før har vært. Fordi en løsning på disse problemene synes så fjerne, og fordi vi i stor grad har mistet troen på at den demokratiske prosessen kan løse dem, velger vi å ta ut frustrasjonen mot hverandre. Det å vinne er blitt altoverskyggende. Når vi ikke selv kan ha et godt liv, skal vi i det minste sørge for at heller ikke de andre får det.

PÅ MANGE MÅTER

er det få, kanskje ingen, reelle forskjeller mellom de to partiene. De finansieres begge av storkapitalen. De to presidentkandidatene - ikke la Bushs Texas-aksent lure deg - kommer fra samme miljø: New England-aristokratiet. I sak etter sak ser vi at holdningene ikke er svært forskjellige. Til og med på ideologisk plan har demokratene og republikanerne mer til felles enn de tror. Der er ingen iboende motsetning mellom det å arbeide for egen framtid og å hjelpe naboen, selv om det kanskje kreves litt balansekunst og noen kompromisser og kanskje et offer eller to. John Lockes «opplyste egeninteresse» var utgangspunktet vårt, og kan kanskje bli det igjen. Men inntil vi erkjenner at likhetene så vel som motsetningene, står vi i stampe. Det lover dårlig for demokratiet i USA.

Oversatt for Dagbladet av Astrid Bruvik

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media