Vår egen Harry

Å VÆRE HARRY. It's a dirty job, but someone's got to do it - på vegne av oss som har høyere utdannelse, bor i byens sentrale strøk og leser Dagbladet. Harryen er vår mann, men skjønner vi at denne skapningen i stadig større grad uttrykker vår avmakt, snarere enn vår kulturelle overmakt?

Selv om vi påstår det motsatte, nyter vi synet av ektepar på handletur i tresko og matchende grilldress. Det er deilig å ha noen å se ned på, spesielt hvis en er usikker på sitt eget kulturnivå. Harryen gjør jobben som narr på livsstilsfeltet. Han er vårt omvendte speilbilde, Den primitive andre, nær nok til å være forståelig, fjern nok til å personifisere den totale mangel på raffinement. Ingen taxisjåfør med fettsleik, gullsmykke og mokasiner med dusk kaller seg Harry. Men i baksetet tenker vi vårt, og håper han ikke kommenterer damer eller innvandrere. Vi gjenkjenner harryen fordi han lever i oss som forestilling. Harryland er et mentalt landskap befolket av bebartede busemenn som begår sosiale og estetiske ugjerninger. Vi trenger harryene slik vi trenger kriminelle og avvikere. Gjennom sitt avskrekkende eksempel forsikrer de oss om vår egen normalitet og vellykkethet.

FRA FØRSTE STUND fungerte harrybegrepet som skillemerke i den sosiale geografien. Vestkantungdom i femtiårenes Oslo snakket nedsettende om østkantgutters «harrysleik» (fyldig og fett), «harryslips» (gult), «harrysko» (type traktor) og «harryjakker» (sort lær). Navnevalget skyldtes rett og slett at Harry og andre engelsk-klingende navn (Ronny, Tommy, Kent, osv.) var populære i deler av arbeiderklassen. Harryen avslørte seg gjennom klærne, språket, oppførselen og interessene. Begrepet vant gjenklang samtidig som kriteriene for sosial status forskjøv seg fra produksjonssfæren til forbrukssfæren. Varer og vaner ble fremste tegn på rang. Harryen kunne ha god råd, men fikk aldri anerkjennelse for sin smak. Selv Rolex og BMW kan i dag ha harrystempel, fordi tilegnelsen bare krever penger.

Når harrybegrepet viser seg så levedyktig, sier det noe om behovet for å holde nede oppkomlinger. Å kalle Kjell Inge Røkke harry er et fåfengt forsøk på å devaluere rå kjøpekraft til fordel for kulturell dømmekraft, akkurat som i IKEA-reklamen: «For deg som har mer smak enn penger.» Strategien er rent defensiv. Rørleggere tjener mer enn professorer, og filosofer vinner anerkjennelse først som bokmillionærer. Akademikeren er fratatt nesten alle privilegier, mens harryen ler hele veien til banken. Kultureliten bruker tiår på mase seg til et operabygg. Harryen bygger seg eget fotballstadion over natta. Da blir hånlatter over luksusyachter og hyttepalasser en fattig trøst.

«Folkelig flash» er det nærmeste vi kommer en kort definisjon av harryfaktoren. Harry betyr «husets herre», men urharryen er heller herre i egen bil . Vi ser rånekjerra for oss: sotete vinduer, senka karosseri, avsindig stereoanlegg, spoiler, laksetrapp, alufelger, wunderbaum, terninger - harryens vesen kan likevel ikke knyttes til ytre kjennetegn. De forandrer seg. Kinnskjegg var harry. Når selv kronprinsen bærer småkottiser, er det i verste fall «harry» - en bevisst flørt med en machoklisjé. Hestehale på gutter, derimot, har blitt ærlig harry, på linje med resten av åttitallets stilrepertoar.

HARRYFAKTOREN varierer også med stedet. Når en femogtjueåring med brunfarge, solbriller oppå hodet og veldig mye gelé i håret, parkerer sin gule kabriolet utenfor Fru Hagen på Grünerløkka, mens han snakker i mobilen, får de lokale slackerne lyst til å drepe. De ser en vestkantharry. Og sånn stempler vi dem vi har behov for å distansere oss fra. Folk fra Bøler kaller folk fra Kløfta harry. I Drammen kommer harryfolka fra Mjøndalen og Krogstadelva. Østfoldinger forsøker å dytte harrystemplet over brua til Svinesund.

Heldigvis finnes det alltid noen som er mer vulgære enn oss selv.

Opprinnelig var Harry et kjælenavn for Henry, og enkelte Harryer nyter stor sympati som etniske kuriositeter. Journalister og forlagsfolk valfarter til Tranen Mat og Vinhus for å oppleve Arnie «Skiffle-Joe» Norse. Tvangsironikerne beundrer harryen fordi han er seg selv inntil det troskyldige. Rotekte karakterer som Cowboy-Laila, Rune Rudberg og Martin Schanche virker fri for alle pretensjoner og stilbekymringer. Hva bryr harryen seg om han virker støtende på en feinschmecker, eller kommer ti år for seint til en trend? Harryen gir faen. Derfor har alle urbane hipstere en gnagende mistanke om å sitte igjen med svarteper: Harryen er rett og slett kulere enn oss.