Var egentlig sekstitallet så uskyldig?

«Knerten gifter seg» er en vennlig og nostalgisk familiefabel.

ALT VAR BEDRE FØR: «Knerten gifter seg» tar oss tilbake til en annen og mer uskyldig tid. Det er et hyggelig sted å være.
ALT VAR BEDRE FØR: «Knerten gifter seg» tar oss tilbake til en annen og mer uskyldig tid. Det er et hyggelig sted å være.Vis mer

||| FILM: De årene går så fort. De skyter i været og blir stadig flinkere, og før du vet ut av det, flyr de avgårde på egne vinger og klarer seg på egenhånd.

Jeg snakker naturligvis om norske filmfranchiser. Etter fjorårets ruskete «Knerten» har Åsleik Engmark gitt registafettpinnen videre til Martin Lund, og «Knerten gifter seg» er dramaturgisk bedre og jevnere enn forgjengeren. Skuespillerinstruksjonen er gjort med nennsommere hånd.

Og når det tekniske er bedre, er det lettere å glede seg over filmseriens øvrige kvaliteter: Den fine miljøskildringen, den vennlige stemningen, den milde påminnelsen om at små dramaer ofte er store i et barns liv, og kan gjøres store på film, uten at man trenger lene seg på effekter eller ytre trusler. Lund unner seg forøvrig et par små, og underlig passende, nikk til westernmester Sergio Leone.

Sint Lillebror Lillebror (Adrian Grønnevik Smith) bor fremdeles på landet sammen med foreldrene (Jan Gunnar Røise og Pernille Sørensen), og storebror Philip (Petrus A. Christensen). Så drar far på forretningsreise, mor sykler av veien og havner på sykehus under mystiske omstendigheter, og Lillebror ser etter noen å ta ut sinnet og tristheten på og begynner en nidkjær jakt på den som kjørte på moren.

Passe sentimentalt Som i forrige film er Adrian Grønnvik Smiths uttrykksfulle ansikt en styrke for filmen, instruksjonen burde hjulpet ham med å snakke tydeligere. Her finnes også spor av norsk films seiglivede manusforkjølelse: Opplysninger gjentas to ganger for ofte og samme replikk brukes flere ganger.

Men om en klarer å leve med disse myggstikkene, er «Knerten gifter seg» en kjernesunn og hyggelig familiefilm, vàr for tristheten og sårbarheten som oppstår hos et barn når foreldrenes sikkerhetsnett forsvinner, og passe sentimentalt når det er på plass igjen.

Og så kan man spørre seg om sekstitallet var så mye av en uskyldens tid som det fremstilles her, preget av enkle og rene gleder, men det gjør ikke så mye. For på film er Knertens lett nostalgiske landidyll et fint sted å være.