DIVAER SOM DIVAER: Susan Sarandon spiller Bette Davis (t.v.), og Jessica Lange er Joan Crawford i «Feud: Bette and Joan».
 Foto: HBO NORDIC / FOX
DIVAER SOM DIVAER: Susan Sarandon spiller Bette Davis (t.v.), og Jessica Lange er Joan Crawford i «Feud: Bette and Joan». Foto: HBO NORDIC / FOXVis mer

Var en av verdens mest berømte diva-feider egentlig regissert av griske filmstudiogribber?

Bette og Joan: Mer enn en glamorøs chickfight.

Bette Davis skal en gang ha sagt i et intervju: «Kanskje finnes det en himmel, men hvis Joan Crawford er der, drar ikke jeg dit.»

Hvor sant det er, vites ikke. Men sitatet har blitt gjentatt mange ganger, for Hollywood elsker en god divakrangel. Det beste beviset på det er denne nye antologiserien om berømte kjendisfeider. Første sesong tar for seg uvennskapet mellom Davis og Crawford, som eskalerte under innspillingen av filmen «Whatever Happened to Baby Jane» (1962).

Feud: Bette and Joan

4 1 6
Mandag 6. mars
Beskrivelse:

Dramaserie basert på virkelige hendelser

Kanal:

HBO Nordic

Se alle anmeldelser

«Feud: Bette and Joan» er en kinesisk eske av divamøter fra glamourland. Her har vi to aldrende stjerner (Jessica Lange og Susan Sarandon) i rollene som to fallerte divaer, som spiller inn en film om to fallerte divaer. Det er lettere og morsommere å henge med enn det høres ut som.

Regissert feide?

Kulissene er herlig 60-tallsglorete, og divaene både skarpe og fornøyelig snerpete. Onelinerne sitter løst, men ikke for løst. Humoren er akkurat passe subtil, og dialogene fulle av referanser og undertekst. Av overtekst også, her blir mye info forsøkt klemt inn i starten. Ikke alle henvisningene til tidligere filmer, priser og ektemenn er like elegante.

Men Lange og Sarandon spiller fletta av hverandre, akkurat slik damene de portretterer gjorde det i filmen sin. Davis ble Oscar-nominert for rollen som Baby Jane, en aldrende barnestjerne som er dødelig sjalu på sin mer vellykkede søster. Ifølge ryktene var hatet mellom Davis og Crawford minst like sterkt som mellom rollefigurene deres, og kanskje var det derfor de spilte så godt. Hva mer er: Feiden var populær hos sladrespaltistene og derfor gull verdt for PR-avdelingen til filmstudioet.

Den nye dramaserien reiser spørsmålet: Ble damene spilt opp mot hverandre av griske studiogribber? Tok regissøren regi, også utenfor settet?

Mannsbastion

Serien er mer enn en artig chickfight-historie, det er også en bittersøt fortelling om å være kvinne i Hollywood. Før innspillingen av «Whatever happened to Baby Jane» var karrierene til Davis og Crawford på hell. Alle rollene gikk til yngre skjønnheter som Marilyn Monroe og Audrey Hepburn. En problemstilling som ikke er mindre aktuell i dag. Her blir den virkelig hamret inn.

Hollywood presenteres som en brutal mannsbastion, der kvinner bare har en verdi så lenge puppene peker oppover og regissøren har lyst til å ligge med dem.

Damene i serien har Oscar-statuetter på hylla, fans utenfor hageporten, og lang trening i å kreve sin rett. Men de er også låst i et system som får dem til å gå på evig jakt etter nye bekreftelser. Slik ender de med å konkurrere med hverandre, i stedet for å gjøre opprør. Joan Crawford leverer et nøkkelsitat i første episode:

MED SKURKEN: Her poserer virkelighetens Bette Davis (t.v.) og Joan Crawford med Jack Warner fra Warner Bros., som har fått noe av en skurkerolle i serien om konflikten mellom damene. Foto: NTB SCANPIX
MED SKURKEN: Her poserer virkelighetens Bette Davis (t.v.) og Joan Crawford med Jack Warner fra Warner Bros., som har fått noe av en skurkerolle i serien om konflikten mellom damene. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

«Pidestallen ble kanskje bygget av menn, men det er kvinner som hakker løs på den, inntil den raser sammen.»

Kvinneproblemet

Begge divaene spiller også på sårbarhet for å få viljen sin. Det gir fortellingen nok et meta-lag: Er det som skjer på lerretet mer ekte enn det som skjer utenfor?

Jeg har bare sett to av åtte episoder, og det er en viss fare for at problemstillingene kan bli gjentakende og trettende etter hvert. Det er vanskelig å si på dette grunnlaget. Men begge hovedpersonene er interessante og komplekse karakterer, mye takket være innsatsen til Jessica Lange og Susan Sarandon.

De kan knapt kalles fallerte, så aktive som de fortsatt er. Men som godt voksne kvinner kan de ikke velge og vrake i hovedroller, heller ikke i dag. Derfor er det litt ironisk at så mange av fortellingene som plasserer dem i sentrum, handler om hvor vanskelig det er å plassere voksne kvinner i sentrum. Det temaet går visst aldri av moten.