PÅ FELTET: Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) og Aker-sjef Øyvind Eriksen (t.h.) får omvisning på plattformen etter den offisielle åpningen av Ivar Aasen-feltet, omlag 175 km vest for Karmøy, for et par uker siden.
&nbsp;<span style="background-color: initial;">Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix</span>
PÅ FELTET: Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) og Aker-sjef Øyvind Eriksen (t.h.) får omvisning på plattformen etter den offisielle åpningen av Ivar Aasen-feltet, omlag 175 km vest for Karmøy, for et par uker siden.  Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Klima

Vår felles oljeformue er i hendene på et selskap og politikere som lider av alvorlig spillegalskap

Vi må slutte å lytte til oljeselskaper med rødsprengte øyne som har tapt arven på kasino og ber om enda et lån for å vinne alt tilbake.

Meninger

Olje- og energiminister Terje Søviknes er en optimist. Han tror for eksempel at verden trenger norsk olje og gass i mange tiår framover.

Optimister er lette å like. De sprer glede og entusiasme. Men det finnes også farlig optimisme, for eksempel hos folk som tar risiko på egne og andres vegne og taper stort gang på gang, alltid med like stor tro på neste store gevinst. Dette er den spillegales håpløse optimisme, som driver dem til ruin. Dessverre ser det ut til at vår felles oljeformue på norsk sokkel er i hendene på et selskap og politikere som lider av alvorlig spillegalskap, og som har begynt å sette pengene, og klimaet, over styr. Det er på tide at vi arrangerer en intervensjon.

Den norske spillegalskapen har rammet oljebransjen helt siden olje- og gassreservene på norsk sokkel begynte å synke i 2001. Her startet Statoil et desperat kappløp etter nye kortsiktige inntekter i utlandet og langt i nord, der nordpolen smelter. For å få penger til å bli en internasjonal oljegigant fikk de tilført titalls milliarder av fellesskapets penger ved å få kjøpe opp konkursboet til Saga, slå seg sammen med Hydros oljeavdeling og kjøpe seg opp i statens eiendommer på sokkelen. I årene etterpå har de investert enorme summer i korrupte regimer, diktaturer og prosjekter med tvilsom lønnsomhet.

Dessverre ble historien mer lik «Bør Børson Jr.» enn «There Will Be Blood». Norge ble bondefanget i øst og særlig i vest, og eventyret i utlandet har endt med tragedie. Etter mange år med gambling med fellesskapets penger, har Statoil tapt penger i hundremilliardersklassen. Vi tapte penger på fracking som forgifter grunnvannet i USA, på oljeboring i den sårbare Mexicogolfen og på gassutvinning på Shtokman-feltet i Russland, i samarbeid med tvilsomme russiske oligarkselskaper. Statoil sjokkerte hele verden da selskapet fra det lille, grønne landet Norge investerte store penger i tjæresand i Canada, verdens verste form for oljeutvinning. Også dette tapte vi milliarder på, og Statoil har nå solgt seg ut.

Nå har oljebransjen også begynt å tape store summer av fellesskapets penger her hjemme. Først ble gasskraftverket på Kårstø nedlagt, nå er gasskraftverket på Mongstad også i ferd med å legges ned. Begge gasskraftverkene var enorme prestisjeprosjekter for både Jens Stoltenberg og oljebransjen. Stoltenberg felte Bondevik-regjeringen for å få bygget dem, og den rødgrønne regjeringen holdt også på å falle i SVs forsøk på å stoppe det. Det viste seg at både miljøbevegelsen, Bondevik og SV hadde rett, og oljebransjen og de store fossilpartiene tok feil. Resultatet ble tap på flere hundre millioner i året, og milliarder i investeringer.

Ikke bare det: selv på sokkelen flyr fellesskapets penger ut av vinduet på grunn av tabber og gambling. Goliat-plattformen kostet 29 milliarder mer enn planlagt, og menneskeliv gikk tapt på verftet i Sør-Korea. Yme-riggen, bygd i Adu Dhabi, kom aldri i produksjon og kostet 14 milliarder.

Problemet er naturligvis at oljebransjen ikke bare gambler med sine egne penger. Det meste av pengene de investerer er penger som ellers ville ha kommet inn til det norske fellesskapet, til statsbudsjettet eller oljefondet, basert på oljereservene på norsk sokkel –som er fellesskapets eiendom. Statoils jobb er i hovedsak å omsette den felles norske oljeformuen til penger. Det lykkes de dårligere og dårligere med. Selv etter å ha kuttet kraftig i kostnadene, gikk selskapet med 24 milliarder i underskudd i 2016.

En av grunnene til at Statoil sliter er at etterspørselen etter olje skal ned. Over hele verden finnes det land som faktisk mener alvor med «det grønne skiftet». Endringene i bruk av energi går raskere enn mange hadde trodd, og fornybar energi vokser i rekordfart. Verden er i ferd med å endre seg radikalt. Men det er noe som ikke har endret seg: Statoils kullsviertro på en fossil framtid.

Som en erfaren gambler med et alvorlig tilfelle av spillegalskap, ønsker Statoil å kompensere for alle sine tap ved å gjøre enda villere veddemål. Statoil satser nå ifølge sine egne planer på at oljeprisen i framtida vil ligge på 80 dollar, og planlegger at minst 80 prosent av deres investeringer skal være i fossil energi i 2030. Attpåtil forutsetter de at oljeprisen er høyere enn 80 dollar.

Også dette er sjokkerende optimistisk: det britiske Olje- og energidepartementet slår fast at 55 dollar er en realistisk langsiktig oljepris når vi skal nå klimamålene våre. I nabolandene går energiselskapene motsatt vei. Danske Dong Energy har for eksempel allerede satset stort på fornybar energi. De tjente nær 12 milliarder danske kroner på offshore vind i fjor. Lønnsomheten er god, og selskapet har store vekstambisjoner fram mot 2020 og videre mot 2025. Olje- og gassaktiviteten skal selges.

FNs klimaforskere forteller oss at klimautslippene skal være nærmere null i 2040. Ti år før dette ønsker altså Statoil å øke investeringene i fossil energi. Hvis Norge og verden skal nå Paris-avtalens mål og stoppe farlig oppvarming av kloden, må målet være en enda lavere oljepris. Med andre ord: Statoil ønsker både å gamble med urealistisk høy oljepris og i tillegg gamble med at verden mislykkes i å stoppe farlig oppvarming av kloden.

Til sjuende og sist er dette et spørsmål om hvilke veddemål vi er villige til å ta, og hvilke farer vi er villige til å lukke øynene for. Regjeringens, og Terje Søviknes’, veddemål er ett vi ikke har lyst til å vinne. For hvis vi vinner det veddemålet, vil verden bli rammet av katastrofale klimaendringer. Et mye tryggere og mer optimistisk veddemål er å satse penger på nye grønne næringer i dag, ikke når toget har gått. Da må vi slutte å lytte til oljeselskaper med rødsprengte øyne som akkurat har tapt arven på kasino og ber om enda et lån for å vinne alt tilbake.

Oljen bør fases ut over 20 år, nye veddemål bør ikke inngås og oljebransjen bør ikke få gamble i utlandet for fellesskapets penger. Gjennom en ambisiøs satsing på grønne arbeidsplasser og miljøvennlig infrastruktur kan vi begynne å inngå veddemål som alle vinner på.