SJEF: Gerd Kristiansen, leder i LO, må sette foten ned for Fellesforbundets pensjonsforslag. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
SJEF: Gerd Kristiansen, leder i LO, må sette foten ned for Fellesforbundets pensjonsforslag. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Vår felles pensjon

Fellesforbundets pensjonsforslag er en gavepakke til finansnæringen.

Kommentar

Det nærmer seg lønnsoppgjør.

I år er det hovedoppgjør og Fellesforbundet har overrasket alle med å komme med et nytt og spenstig forslag til organiseringen av tjenestepensjonen.

Det har skapt rabalder innad i fagbevegelsen. Lønnsoppgjøret skal først og fremst handle om lønn, men flere forbund ønsker nå å tariffeste tjenestepensjonen. Den konkrete modellen er imidlertid utsatt for kritikk.

Fafos Jon Hippe mener Fellesforbundets forslag bryter med fagbevegelsens prinsipp om kollektive ordninger. Handel og Kontor frykter at individualiseringen vil gjøre at kvinner får mindre pensjon.

I korte trekk går forslaget ut på å gi alle arbeidstakere en individuell pensjonskonto, som både arbeidsgiver og arbeidstaker kan spare i.

Det er en naturlig forlengelse av de siste års endringer i pensjonssystemet, hvor ytelsespensjonen, som garanterer en andel av inntekten livet ut, erstattes med en innskuddspensjon, hvor den enkelte sparer til seg selv og fordeler formuen på åra en har igjen å leve.

Det er en besnærende ordning, som virker både enkel og rettferdig. Den løser også dagens problem med at en taper pensjonsrettigheter når en bytter jobb. Den gir også arbeidstaker mer makt over formen på egen pensjonssparing.

Men som Hippe har påpekt er fordelene mer tilsynelatende enn reelle. Overgangen fra ytelses- til innskuddspensjon har allerede flyttet risikoen for å ikke motta en anstendig pensjon fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Sparer du ikke nok eller det går dårlig i aksjemarkedet, er du i trøbbel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fellesforbundets forslag tar dette et skritt lenger, ved at også kostnadene for kapitalforvaltningen flyttes fra arbeidsgiver til arbeidstaker.

Det vil være en gavepakke til finansnæringen, og gi arbeidstakerne økte kostnader. Du skal ha en overdreven tro på den enkeltes markedsmakt for å tro at individuelle forhandlinger med Storebrand skal gi bedre ordninger enn det en kan framforhandle i fellesskap.

Også forenklingen kan stå for fall. Det er ingen som er uenig i at lappeteppet av et pensjonssystem trenger forenkling. Men vi har ingen garantier for at ikke Fellesforbundets forslag bare vil komme som et tillegg, og ikke erstatte, flere av dagens ordninger.

Det har heller ikke i seg å løse de virkelige problemene ved systemet. Det er den store forskjellen mellom offentlig og privat sektor, og mellom bedrifter med og uten tariffavtale, som virkelig forhindrer arbeidstakere i å bytte arbeid og som gir katastrofale følger for den enkelte når den kommunale barnehagen privatiseres.

Disse problemene kan ikke løses av arbeidslivets parter alene. De krever statlig innblanding. Men de kan heller ikke løses uten partene.

Blant annet av den grunn har det vært diskutert om lønnsoppgjøret i 2016 burde være et samordnet, og ikke et forbundsvist oppgjør. Det er imidlertid lite som tyder på at det vil skje.

Men da må LO samtidig sette foten ned for Fellesforbundets ønske om å bruke frontfaget til å framforhandle en konkret modell på vegne av alle andre.

Å få pensjon inn i tariffoppgjøret bør absolutt være et naturlig siktemål. Pensjon er utsatt lønn og derfor en naturlig del av lønnsoppgjøret. En konkret ny modell bør likevel vente.

Fagbevegelsen er tjent med å samle seg om å få på plass en bred og overordnet endring av pensjonssystemet i tida som kommer og heller rede grunnen for et samordna oppgjør i 2018.

Det er ikke en utopi å tro at det kan bli en realitet. Det er bevegelser i systemet som gir håp om å få et mer samordnet pensjonssystem på plass. Før jul la departementet fram en utredning om en ny offentlig AFP.

Denne er noe bedre enn den private og gir flere rettigheter, men er ellers helt lik. Kanskje kan den bli en modell også for den private AFP-ordningen, som skal evalueres i 2017.

Om en på lengre sikt kunne tenke seg en allmenngjøring av AFPen, som i dag bare gjelder i bedriftene med tariffavtale og derfor bare om lag halvparten av arbeidstakerne i privat sektor, vil en framtidig harmonisering være innenfor rekkevidde.

Det samme bør en kunne forvente for tjenestepensjonen, med enighet om hybridmodellen, som i dag supplerer ytelses- og innskuddspensjonen.

Snarere enn å velge mellom å plassere all risiko på den enkelte arbeidstaker eller arbeidsgiver, sprer hybridmodellen risikoen på tvers av arbeidstakerne, slik at den enkelte er sikret sin opptjente pensjon ut livet, uavhengig av hvor lenge en lever.

Da slipper vi også at kvinner, som lever lenge, får mindre pensjon enn menn.

Ideen om at pensjon bør være et individuelt spareprosjekt, bør forkastes. Pensjon er forsikring og forsikringer løses best av brede kollektiver. Det er også de brede kollektiver som best sikrer solidariske og rettferdige ordninger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook