Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vår forakt for svakhet

I Jugoslavia gjorde folk de riktige tingene for å sikre fredelig sameksistens. I alle tiår etter den andre verdenskrig giftet de seg på kryss og tvers av etniske og religiøse grenser. Så gikk noe veldig galt etter at Jernteppet falt i Europa. «Hvis folk i en landsby på Balkan plutselig får det for seg at de vil skjære strupen over på naboen, så er det lite verdenssamfunnet kan gjøre for å hindre dette!»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik uttrykte Storbritannias tidligere utenriksminister lord Carrington seg da han var blitt NATOs generalsekretær og regimet i det gamle Jugoslavia viste tegn til å rakne under voldsomhetene først på 90-tallet.

Er det tilstrekkelig å forklare den jugoslaviske tragedien med Balkans sammensatte etniske mønster? Nei, må svaret bli. For hele Øst-Europa har slitt med slike problemer siden Versaillesfreden i 1918, ja lenge før den tid også. Det vi har sett på 90-tallet er et sivilisasjonssammenbrudd.

Ord som genocid, eller folkemord, tas i bruk. I begrepets anatomi inngår etnisk rensking. Fra den dystre mellomkrigstiden på 30-tallet lærte verden litt om «Juden-freie tage» på universitetet i Lvov som dengang lå i Polen. Målt mot dagens volum var slike fenomener beskjedne om de enn inngikk i ouverturen til Holocaust. Og dét var et sivilisasjonssammenbrudd. Vi trodde oss ferdig med slikt da Jernteppet forsvant i Europa. Nå må det søkes forklaringer utover tradisjonelle, etniske motsetninger. For disse alene forklarer ikke krigene på Balkan under 90-tallet. Baltikum, grensestrøkene mellom Polen og Ukraina, Vest-Schlessien i Polen, det tidligere Sudetenland, Slovakia og Transylvania, for ikke å snakke om Vojvodina, kan oppvise like kompliserte, etniske «lappetepper» som Bosnia og Kosovo, uten at verden opplevde sivilisasjonssammenbrudd der. Hva skal det søkes etter når folk som har bodd i samme landsbygate i tiår etter tiår, hatt barn i samme skole, jobbet i samme håndverkstrøk og tjenestegjort i den samme armé plutselig viser alvorlige tegn på kollektiv sinnssykdom? Stikkordene tror jeg er å finne i særlig to forhold: Fremmedfrykten som er en del av det etniske. Den er dog bare en nødvendig betingelse. Sammen med et manglende verdioppgjør med det autoritæres art i Jugoslavia, Øst-Europa og Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, får vi en tilstrekkelig betingelse lagt, særlig i Jugoslavia. Serberne ble et slags moderne Sparta i vårt århundre. Som de eneste av de okkuperte folk fordrev serberne det tyske Wehrmacht fra sitt land med egne krefter under andre verdenskrig. Fra 1948 utgjorde Josef Stalins stigmatisering av Titos Jugoslavia utgangspunktet for hekseprosessene over hele Øst-Europa. I kontrast til disse fremsto Titos Jugoslavia som en frihetens oase og et lyshåp i det dystre Øst-Europa. Dette styrket et serbisk selvbilde generelt. Men andre ting frustrerte, og særlig Tito-regimets maktdevise om at serberne måtte holdes svake for å sikre et sterkt og samlet Jugoslavia. Akkurat dette forholdet forklarer klangbunnen for den sterke mann i Beograd på 90-tallet. Men det forklarer ikke serbernes fremferd i Gorazde, Srebrenica og Pristina.

Her i Norge var det moralfilosofen Harald Ofstad som ga ord til den beste diagnosen på nazistenes fremferd, og da særlig dette: Hvordan individer med en normal biografi plutselig deltok i massemord. Professor Ofstad tok ikke utgangspunkt i psykiatri, men i verdikritikk. Hans resonnement var bygget opp slik: Du frykter noen. Fremmedfryktens dialektikk gjør at du definerer den du frykter som svak. Den svake kan du gjøre hva du vil med. Og den du kan gjøre hva du vil med, kan du også forakte! Sammenhengen mellom frykten, projisert svakhet og forakt for den som slik defineres som svak, ble mekanismen som sikret at nazismens teorier om undermennesket lot seg praktisere. Dette gjorde folk mobiliserbare.

Disse sammenhengene forklarer at hvem som helst for så vidt kunne jobbe på jernbaneperrongene i Auschwitz, og i en mildere seleksjonssammenheng, på jernbaneperrongen i Pristina sist påske. Historiens dystre om enn bare partielle gjentakelse kan forklares slik på Balkan:

Etterkrigstidens ungdomskull i Vest-Europa fikk dosert en solid oppdragelsesvaksine mot diktaturets forbrytelser mot menneskeheten, begått under andre verdenskrig. Det skjedde gjennom historieskrivning.

Den historiske overlevering fokuserte mer på konsentrasjonsleirene enn på Ardenner-offensiven, mer på Anne Frank enn på general George Patton. I Frankrike, Be-Ne-Lux-landene, Danmark og Norge, i Vest-Tyskland fikk ungdom høre om Gestapos terror mot uskyldige, sivile. Med visse begrensede unntak når det gjaldt polsk og tsjekkisk historieskriving om den andre verdenskrig etter 1945, ble krigshistorien fortalt annerledes i Sovjetunionen, i Øst-Europa ellers og i Jugoslavia. Der ungdom i Vesten fikk andre verdenskrig fremstilt som de siviles lidelsesvei, ble den samme krig fremstilt med nærsynt fokus på egne våpens triumf i øst. I regimer som selv holdt seg med alle politistatens attributter, var det forståelig at man ikke fokuserte på Geheime Staatspolizei. Maktgrepene i de brune og røde diktaturstater under og etter krigen var for like til at de østeuropeiske kommunistene turde slippe løs den grunnleggende kritikk av nazismen. Dette gjaldt også Titos Jugoslavia. Politisjefen Rankovic bar for mange av de kjennetegn det ellers ville vært naturlig å knytte til en brun praksis, og som det ville vært naturlig å fordømme. Milovan Djilas forklarte meg litt om slike mekanismer i Beograd i 1985. Østeuropeisk ungdom ble ikke gitt den samme «vaksine» mot farene ved autoritær tenkning. Parret med serbernes enestående erfaringer fra andre verdenskrig og stålsettingen gjennom deres konfrontasjon i etterkrigstiden med Sovjetunionen, ble fraværet av et verdioppgjør etter 1945 det samlende bakteppet som forklarer blant annet Kosovo.

Når man er i en slik tankens kranke tilstand, blir folk mottakelige for de enkle forklaringer: «I 1945 var 70% av Kosovos befolkning serbere, idag utgjør de bare 10% og har vært utsatt for etnisk rensking fra albansk side!» Dette har den paramilitære «Arkan» messet på serbisk TV gjennom hele den pågående krigen. En og annen «blåveis» fikk nok en og annen serber, også. Men forklaringen på uttynningen av serberne i Kosovo etter andre verdenskrig må trolig søkes i dette: I det gamle Jugoslavia representerte alltid Makedonia og den serbiske provinsen Kosovo jumboplassene når det gjaldt årlig økonomisk vekst. Derfor dro serberne nordover til Serbia og Kroatia der jobbtilbudene var bedre. Grensene de krysset langs veien betød like mye som fylkesgrenser i Norge idag for den enkelte. Det var helt andre grenser inne i folks hoder som ble sprengt da grensene mellom Jugoslavias delrepublikker plutselig fikk statsadskillende betydning. For da kom angsten, frykten og forakten i en dødelig symbiose.