Vår forsvarsevne

«Vi har i dag et forsvar som ikke er tilpasset verken de sikkerhetspolitiske eller økonomiske realiteter.»

Sist fredag la regjeringen fram en plan for de mest omfattende endringene i Forsvaret etter krigen. Formålet er ikke å kutte forsvarsbudsjettet, men å omstille for å få mer reell forsvarsevne ut av bevilgningene enn til nå. Fornyelsen av Forsvaret er ikke utelukkende basert på endrede krav til å bidra i internasjonale operasjoner. De endrede nasjonale sikkerhetsbehov tilsier i seg selv endringer i Forsvarets organisasjon og struktur.

Vi har i dag et forsvar som ikke er tilpasset verken de sikkerhetspolitiske eller økonomiske realiteter. Det er ikke mulig innenfor dagens økonomiske rammer å tilføre Forsvaret de midler som skal til for å gjøre dagens organisasjon operativ. Men, like viktig er det at selv med tilstrekkelige ressurser, ville vi bare oppnå å holde liv i en stor fredsorganisasjon uten evne til å håndtere dagens og morgendagens utfordringer. Denne utviklingen måtte snus.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen har ført til at kravene til Forsvaret er kvalitativt endret. Forsvaret skal ikke lenger først og fremst håndtere en kjent og omfattende trussel, hovedsakelig lokalisert til Nord-Norge. Det er derfor ikke behov for et stort mobiliseringsforsvar. Imidlertid må det relativt raskt kunne bygges opp et større forsvar, dersom det skulle bli nødvendig.

Utfordringen i dag knytter seg til konflikter mellom folkegrupper som kan ha spredningseffekt også til norsk område, og til humanitære katastrofer som vil kunne utløse betydelige flyktningestrømmer. Store geografiske områder og rike naturressurser gjør dessuten Norge til en strategisk betydelig aktør med store krav til militær tilstedeværelse, etterretning, overvåking, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse. For å kunne håndtere disse oppgavene kreves det raske og effektive innsatsstyrker framfor tradisjonelle mobiliseringsstyrker.

Vårt NATO-medlemskap er fortsatt en forutsetning for at Forsvaret skal kunne løse alle sine nasjonale oppgaver. Samtidig forventes det at Norge på sin side kan bidra solidarisk til forsvaret av hele NATO-området. Det stilles derfor store krav til vårt eget forsvars evne til å kunne operere sammen med andre allierte styrker, også i regi av FN, EU og OSSE. Vi må med andre ord legge til grunn at det eksisterer en gjensidig avhengighet mellom det nasjonale og det internasjonale aspektet ved Forsvaret.

Derfor foreslår regjeringen en rekke nye tiltak og virkemidler som vil endre Forsvarets struktur og organisasjon på en grunnleggende måte. Tiltakene går i første rekke ut på å konsentrere og effektivisere Forsvarets fredsorganisasjon, endre vernepliktsordningen og styrke evnen til strategisk ledelse av Forsvaret. Ved at om lag 5000 årsverk anbefales fjernet, reduseres de årlige driftsutgiftene med to milliarder kroner. På denne måten frigjøres midler til trening, øvelser og beredskap, som alle er viktige faktorer for Forsvarets operativitet og forsvarsevne.

Som en følge av dette må Forsvaret i framtiden lokaliseres på færre steder. Virksomhetene i Hæren konsentreres til Finnmark, indre Troms og indre Østlands-område. Heimevernets virksomhet blir konsentrert til Værnes og 14 HV-distrikter, hvorav åtte samlokaliseres med forsvarsdistriktene. Sjøforsvarsdistriktene legges ned. Sortland opprettholdes som Kystvakt-base i nord. Haakonsvern og Ramsund blir Sjøforsvarets to hovedbaser, med mindre virksomheter i Horten, Stavanger, Sortland og Harstad.

Luftforsvaret vil bestå av to hovedflystasjoner, en i Bodø og en på Ørland. Fire mindre flystasjoner opprettholdes på Andenes, Bardufoss, Sola og Gardermoen, med ulike tilleggsvirksomheter blant annet på Rygge, Kjevik, i Kongsvinger, Trondheim og Sørreisa. Vernepliktsverket lokaliseres til Hamar. Forsvarets musikk blir videreført med fem korps i henholdsvis Oslo, Horten, Bergen, Trondheim og Harstad.

Regjeringen går inn for å beholde viktige enheter innenfor hver forsvarsgren. Formålet er å gi Forsvaret både fleksibilitet til å kunne tilpasse seg eventuelle nye oppgaver og nødvendig kompetanse til å kunne håndtere dem. Å opprettholde og utvikle kompetanse vil være dimensjonerende for Forsvaret i framtiden. Det vil særlig være viktig å legge til rette for sektorovergripende løsninger på tvers av forsvarsgrener og våpenarter. Organiseringen og omfanget av ledelses-, kommando- og støtteapparat må være dimensjonert for å betjene den nye styrkestrukturen.

Forsvarets framtidige styrke ved mobilisering vil samlet bestå av ca. 125000 mannskaper, fordelt med 40000 i Hæren, 60000 i Heimevernet, 10000 i henholdsvis Sjøforsvaret og Luftforsvaret og ca. 5000 på felles områder.

LANDFORSVARET skal bestå av en mobil divisjon med to brigader og divisjonstropper - inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands-, oppklarings- og jegeravdelinger - i indre Troms, samt Hærens bidrag til Forsvarets innsatsstyrke, som vil ha sitt stamkvarter i indre Østlands-område. Denne vil være organisert innenfor en brigaderamme. I tillegg kommer flere mindre enheter, deriblant Hans Majestet Kongens Garde og grensevaktkompaniet i Sør-Varanger.

HEIMEVERNET opprettholdes og tilpasses nye oppgaver. Heimevernet skal ikke kraftsamle, men være til stede over hele landet. Øvelser og utstyr skal prioriteres, og stabene skal slankes.

SJØFORSVARET skal bestå av fem fregatter av Fridtjof Nansen-klassen med helikoptre, seks undervannsbåter av Ula-klassen, åtte mineryddere, ett logistikkfartøy, sjøminer, en kystjegerkommando, en minedykkerkommando og diverse støtteavdelinger. Den første av de nye fregattene vil være på plass i 2005. I tillegg vil Kystvakten få et isforsterket fartøy og nye helikoptre.

LUFTFORSVARET vil bestå av 58 kampfly, tre fly for elektronisk krigføring og elektronisk overvåking, seks maritime patruljefly, seks transportfly, 18 transporthelikoptre, to basesett som gjør det mulig å bruke ikke-militære flyplasser til militære formål på kort varsel, tre luftvernbatterier, samt redningshelikoptertjeneste. De høyest prioriterte enhetene fra alle forsvarsgrener vil sammen inngå i Forsvarets innsatsstyrke (FIST). Denne styrken vil gi Forsvaret en fleksibel og allsidig evne til krisehåndtering nasjonalt så vel som internasjonalt.

Regjeringen anbefaler at Forsvarets overkommando legges ned. Den strategiske ledelse av Forsvaret samles i Forsvarsdepartementet ved at forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner inngår som en integrert del av departementet. Samtidig vil forsvarssjefen være etatssjef for Forsvarets militære organisasjon. Regjeringen anbefaler at det opprettes ett nasjonalt fellesoperativt (NATO/nasjonalt) hovedkvarter i Stavanger og to landsdelskommandoer, en for Nord-Norge og en for Sør-Norge, henholdsvis i Bodø og Trondheim. Landsdelskommandoen i Bodø vil også bli bemannet for å planlegge og lede fellesoperasjoner og få status som nasjonal krisestyringskommando for nordområdene. Vernepliktsordningen gir Forsvaret en bred forankring i befolkningen og vil være et fundament i en eventuell oppbygging av et større forsvar dersom det skulle vise seg nødvendig på sikt. Verneplikten sikrer en stabil tilgang og riktig geografisk fordeling av personell til territorialforsvaret og Heimevernet.

Selv om Forsvaret i framtiden til en viss grad vil få et høyere innslag av vervet og profesjonelt personell, er det uaktuelt å gå bort fra prinsippet om verneplikt. Det anbefales imidlertid grunnleggende endringer i måten verneplikten praktiseres på. Både størrelsen på hvert årskull og den samlede tjeneste for dem som innkalles, vil bli redusert.

Selv om Forsvaret reduserer det geografiske omfanget av sin virksomhet, skal Forsvaret fortsatt være til stede i alle landsdeler. Det vil likevel ikke være til å unngå at enkelte lokalsamfunn sterkt vil merke Forsvarets omlegging. For å hjelpe de lokalsamfunn som blir sterkest berørt, vil regjeringen gi støtte i forbindelse med omleggingen. Gjennom regjeringens helhetlige grep, med forslag til struktur og økonomi, inviteres Stortinget til å skape større trygghet og forutsigbarhet i Forsvaret.