Vår gjeld til Midtøsten

MIDTØSTEN: Den amerikanske regjeringens merkelige holdning om at den bare vil gå i dialog med palestinerne som belønning for underdanig atferd, hindrer en endelig løsning, mener USAs tidligere president, Jimmy Carter.

Midtøsten er en kruttønne. På alle sider sitter nøkkelspillere og venter på enhver mulighet til å ødelegge fienden med kuler, bomber og raketter. Et av Israels spesielt sårbare punkter, og en stadig årsak til vold, er fangetaking. Militante palestinere og libanesere vet at en fanget israelsk soldat eller sivil enten er en konfliktårsak eller et verdifullt forhandlingskort for utveksling av fanger. Denne antakelsen er basert på flere slike utvekslinger som er gjort tidligere, blant annet av 1150 arabere, hovedsaklig palestinere, utvekslet for tre israelere i 1985, 123 libanesere utvekslet for levningene av to israelske soldater i 1996, og 433 palestinere og andre utvekslet for en israelsk forretningsmann og likene av tre soldater i 2004.

DENNE KRIGSTAKTIKKEN framskyndet volden som brøt ut igjen i juni, da palestinere gravde en tunnel under sikkerhetsgjerdet rundt Gaza og angrep israelske soldater, drepte to av dem og tok én til fange. De tilbød å utlevere soldaten mot løslatelse av 95 kvinner og 313 barn som er blant nesten 10 000 arabere i israelske fengsler, men denne gangen avslo Israel tilbudet og angrep Gaza i et forsøk på å frigjøre soldaten og stanse rakettilden inn i Israel. Den resulterende ødeleggelsen førte til forsoning mellom krigførende palestinske fraksjoner, og ga fraksjonene støtte gjennom hele den arabiske verden.Militante Hizbollah-aktivister i Sør-Libanon drepte deretter tre israelske soldater, tok to andre til fange, og insisterte på at Israel skulle trekke seg tilbake fra omstridt territorium og utveksle noen av de flere tusen libaneserne som sitter i israelske fengsler. Israelske bomber regnet ned over Libanon, med amerikansk støtte. Snart ble det nordlige Israel angrepet av Hizbollah-raketter, forsynt av Syria og Iran.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER UDISKUTABELT at Israel har rett til å forsvare seg mot angrep mot innbyggerne i landet, men det er inhumant og virker mot sin hensikt å straffe sivilbefolkningen i et ulogisk håp om at de vil legge skylden på Hamas og Hizbollah for å ha framprovosert den katastrofale reaksjonen. Resultatet har i stedet vært at bred støtte fra arabiske land og resten av verden har samlet seg om disse grupperingene, mens fordømmelsen av både Israel og USA er forsterket.Israel har i seineste laget kunngjort en todagers stans i bombingen av Libanon, som svar på den globale fordømmelsen av luftangrepet på den libanesiske byen Qana, der 57 sivile ble drept og 106 døde av samme årsak for ti år siden. Som tidligere ble det uttrykt sterk beklagelse, et løfte om øyeblikkelig etterforskning samtidig som myndighetene forklarte at de hadde sluppet ned flygeblad for å varsle familiene i området om å forlate hjemmene sine.

DET ER TVINGENDE nødvendig for Libanon at de israelske angrepene stanser, at Libanons stående hær kontrollerer det sørlige området i landet, at Hizbollah opphører å være en egen militær enhet og at framtidige angrep mot Israel forhindres. Israel bør trekke seg tilbake fra alle libanesiske områder, deriblant Shebaa Farms, og løslate de libanesiske fangene. Likevel har statsminister Ehud Olmert avvist en slik våpenhvile.Dette er ambisiøse håp, men selv om sikkerhetsrådet i FN vedtar og setter i verk en resolusjon som ville føre til en slik løsning, vil den bare gi nok et plaster på såret og midlertidig lindring. Den pågående konflikten er tragisk nok en del av den uvegerlig gjentakende syklusen av vold - et resultat av mangelen på en omfattende avtale i Midtøsten, forverret av det nesten seksårige fraværet av noe virkelig forsøk på å nå fram til et slikt mål.

LEDERE PÅ BEGGE sider ignorerer de sterke flertallene som lengter etter fred, og lar vold utøvet av ekstremister uttømme alle muligheter til å få i stand en politisk enighet. Traumatiserte israelere klamrer seg til det falske håpet om at de vil leve tryggere dersom Israel gjør stadig større ensidige tilbaketrekninger fra okkuperte områder, mens palestinere må se områdene de har igjen, bli redusert til noe som ikke er stort mer enn menneskelige fyllinger omgitt av et provoserende sikkerhetsgjerde som gjør Israels venner forlegne og ikke evner å gi mer sikkerhet eller stabilitet. De generelle parameterne for en langvarig, tostatlig overenskomst er velkjente.Det vil ikke bli noen virkelig og permanent fred for noen av befolkningsgruppene i denne plagede regionen så lenge Israel bryter med grunnleggende FN-resolusjoner, offisiell amerikansk politikk og det internasjonale veikartet til fred ved å okkupere arabisk land og undertrykke palestinerne. Med unntak av de modifikasjoner man sammen måtte bli enige om, må Israels offisielle grenser fra før 1967 respekteres. Regjeringsledere i USA må stå i forreste rekke i det forsinkede arbeidet med å nå dette målet, slik alle tidligere regjeringer har gjort siden grunnleggingen av Israel.

ET VESENTLIG HINDER for framskritt er den merkelige holdningen hos den amerikanske regjeringen om at den bare vil gå i dialog om kontroversielle tema som belønning for underdanig atferd og ikke vil diskutere med parter som avviser amerikanske påstander. Direkte engasjement med Palestinas frigjøringsorganisasjon eller Den palestinske autoritet og myndighetene i Damaskus vil være nødvendig hvis man skal kunne forhandle fram sikre avtaler. Unnlater man å ta opp tema og samtaler med lederne som er involvert, risikerer man at det skapes en bue av enda større ustabilitet, fra Jerusalem, gjennom Beirut, Damaskus, Bagdad og Teheran. Befolkningen i Midtøsten fortjener fred og rettferdighet, og vi i det internasjonale samfunnet skylder dem vårt sterke lederskap og støtte.