Vår glemte tonedikter

Til sammen skrev Halfdan Kjerulf over hundre verk for klaver. Men hvem var han egentlig?

«Norges Chopin» er han kalt og var vår første komponist av internasjonalt format. Mange forbinder norsk nasjonalromantikk med billedkunstnerne Tidemand og Gude og dikterne Wergeland og Welhaven. Komponisten Halfdan Kjerulf (1815- 1868), derimot, er langt mindre kjent. I etableringen av en nasjonal musikktradisjon på 1800-tallet var han en av de viktigste bidragsyterne. Til sammen skrev Kjerulf over hundre verk for klaver. Nylig er samtlige av disse pianostykkene gitt ut på CD. Men hvem var han egentlig?

Halfdan Kjerulf ble født i Kristiania i 1815. Kjerulf-familien var opprinnelig dansk og hadde solide embetstradisjoner. Hjemmet deres, «Bakkehuset» ved Pilestredet, var en herskapelig villa som lå i landlige omgivelser. I norsk kulturhistorie har Bakkehuset fått en spesiell plass. Det var et samlingspunkt for byens borgerskap. Blant dem som kom og gikk her var tidens mest fremstående skikkelser i kultur- og samfunnsliv.

Halfdan Kjerulfs oppvekst bar preg av at han tilhørte samfunnets øvre sosiale lag. Som barn var han elev ved Katedralskolen, og i tråd med tidens dannelsesidealer ble han tidlig stimulert i musikalsk retning.

Etter artium begynte Kjerulf å studere jus. Faren ønsket sterkt at sønnen skulle følge i hans fotspor. Men Kjerulf hadde andre interesser som vanskelig lot seg undertrykke. I et brev fra 1838 skriver han: «Jeg har kun een Hovedtilbøielighed, Kunsten og Musiken.» Etter en lengre sykdomsperiode i 1839 tok han aldri opp igjen studiene.

For rekreasjon og atspredelse dro Kjerulf til Paris sommeren 1840. I to måneder gikk han fra konsert til konsert. I reisejournalen skriver han begeistret om alt han fikk høre. Særlig Beethovens pastoralesymfoni gjorde sterkt inntrykk: «O, det var et Tonedigt som gik til Sjelen, det var et Sprog for de Indviede.»

Med disse opplevelsene friskt i minne tok Kjerulf fatt på pianoundervisning da han kom tilbake til Kristiania. Samtidig fikk han en stilling som journalist i det regjeringsvennlige bladet Den Constitutionelle. Allerede som student hadde han kommet inn i kretsen av unge intellektuelle som var motstandere av Henrik Wergeland. I den velkjente feiden som raste mellom Wergeland og Welhaven i 1830-årene, tok Kjerulf sin venn Welhavens parti. Halfdan Kjerulf skal av natur ha vært tungsindig. Og privat var det heller ikke grenser for hvilke prøvelser han ble utsatt for i disse årene. Død og lidelse rammet Kjerulf-familien i tur og orden. Først ut var lillesøsteren, Ida, som døde bare 23 år gammel før jul 1840. Ida Kjerulf er kjent som Welhavens store kjærlighet. Historien om dem har definitivt et islett av tidens sans for dramatikk og romantikk. Familien syntes ikke den frittalende dikteren var en passende ektemann for Ida, og forlovelsen mellom dem ble først anerkjent da hun lå for døden. Som venn av Kjerulf-sønnene ble Welhaven imidlertid boende i Bakkehuset i flere år.

I månedene som fulgte døde både broren Regnald og faren. Farens død var dramatisk for familien rent økonomisk. Det var ennå fire sønner i huset som ikke hadde fullført utdannelse. Tross fru Kjerulfs forsøk på å innskrenke husholdningen, viste det seg at livet i Bakkehuset, med dets mange værelser, store hageareal, hestehold og tjenerskap, ble for kostbart. Det legendariske Bakkehuset måtte selges, og det gikk ut av familien. Fru Kjerulf var også stadig bekymret for sønnenes kunstneriske ambisjoner. Ikke bare uroet hun seg over deres økonomiske utsikter, men også hvilken betydning kunstnerisk virke ville ha på deres mentale helse. Også Hjalmar hadde nemlig nå bestemt seg for å satse på kunsten. Hjalmar Kjerulf skildres som usedvanlig vakker og begavet med et sjeldent malertalent. Han hadde valgt en militær karriere og blitt løytnant, men søkte nå permisjon fra militærtjenesten og reiste til Tyskland. Et statsstipend gjorde det mulig for ham å studere ved Düsseldorf malerakademi. Men heller ikke Hjalmar var ved god helse, og hans lovende kunstnerbane ble snart avbrutt av sykdom. Gjennom hele vinteren 1847 ble han pleiet av vennen og maleren Hans Gude. Brevvekslingen mellom den dødssyke Hjalmar og Gude og den urolige familien i Kristiania er gripende lesning. Hjalmars ønske om å dø hjemme lot seg ikke oppfylle. Halfdan rakk imidlertid å reise ned til sin bror før han døde våren 1847, bare 26 år.

Familiære sorger til tross, nå skjøt Halfdan Kjerulfs musikalske karriere fart for alvor. Det var som pianolærer han skulle slå seg igjennom. I 1840-årenes Kristiania fantes et rikt musikkliv innenfor den private sfære og derfor stor etterspørsel etter lærere. Flere av hans elever skulle komme langt, blant annet den senere kjente pianisten Agathe Backer Grøndahl. I 1845 ble Kjerulf valgt til å lede Studentersangforeningen. To år senere begynte han å ta timer hos den tyske teoretikeren Carl Arnhold som var leder av Det philharmoniske Selskab. Studiene skulle blant annet munne ut i selve mesterverket blant hans mannskor, «Brudeferden» fra 1849. Sangen var skrevet til Tidemann og Gudes velkjente maleri med samme navn. Koret har blitt stående som et av standardverkene i norsk kunst. Få norske mannskor har gjort så sterkt inntrykk både nasjonalt og internasjonalt som dette. Da stykket ble fremført under en kjempekonsert med 500 sangere i Paris i 1868, skal det ha vært det eneste nummeret på programmet som ble avkrevd da capo.

Etter suksessen med «Brudeferden» fikk Kjerulf et stipend som muliggjorde musikkstudier i utlandet. Høsten 1849 reiste han til København og få måneder senere til Leipzig. En ny epoke i musikkhistorien var i emning og ble utviklet nettopp her. Instrumentalmusikken og den tysk-protestantiske musikken hadde seiret over den franske og italienske opera. Dette var virtuosenes tid. Paganini, Liszt og Ole Bull var store stjerner; romantikerne forgudet geniet. I Leipzig hørte Kjerulf mye musikk, og av dagboken hans får man vite hva som opptok ham mest. Han syntes Beethovens c-mollsymfoni var «guddommelig», han var kritisk til Schumann og begeistret for Mendelssohn. Så begynte han fuge-studiene hos den berømte Richter og syntes arbeidet var det rene «Djævelskab». Brevene fra denne tiden er fylt av mismot over mangel på evner. Til vennen Gude skriver han: «Der mangler mig noget grundvæsentligt for at kunne komponere.» Og han tror aldri at han vil bli «nogen ægte Musiker».

Imidlertid opplevde han stadig mer anerkjennelse. I årene etter Leipzig-oppholdet ble sangene hans sunget av fremstående norske og svenske solister. Sangforeningene hadde ham stadig på programmet. Nå begynte Kjerulf også for alvor å fordype seg i folkemusikken. Dette er bakgrunnen for det særpregete norske som viser seg i komposisjonene hans. Kjerulf var en av de første som plasserte våre folkemelodier til klaverrepertoaret, og bidro dermed til utbredelsen og forståelsen av dem.

Kjerulf skrev melodi til mer enn 20 av Welhavens dikt. Men i hans produksjon møter vi også Wergeland, Jørgen Moe, Geibel, Runeberg og Byron. Han har også satt tone til en rekke av Bjørnsons sanger. Særlig tatt i betraktning at han i lange perioder var uproduktiv på grunn av sykdom, er antallet komposisjoner betydelig, blant annet 108 romanser og sanger og omkring 30 mannskor.

Mot slutten av sitt liv mottok Halfdan Kjerulf flere utmerkelser, og i 1867 ble han ridder av St. Olav. Året etter, under et rekreasjonsopphold på Grefsen bad, døde han plutselig, bare 53 år gammel.

I vår iver etter å hylle Grieg som den ene store nasjonale tonedikter, har vi gått glipp av noe. Helheten som bygget en musikktradisjon er blitt borte. Halfdan Kjerulf var en av de viktigste bidragsyterne i utviklingen av en nasjonal musikktradisjon på 1800-tallet. Det er derfor gledelig at han nå blir løftet frem i lyset.