Vår hellige drikk

Man antar at babylonerne brygget øl allerede 6000 år f. Kr. På egyptiske relieffer laget 3000 år senere finnes detaljerte øloppskrifter. Enkelte ølkjennere har på grunnlag av Luthers bibeloversettelse spekulert i om øl, eller chemah, var en av godsakene Abraham ofret til englene.

I Norge har vi grunn til å være stolte av våre øltradisjoner, noe som blir gjentatt ad nauseam på alle øletiketter. Ifølge Norges Kulturhistorie drakk bøndene i middelalderen melk, surmelk og «maltøl, oftest av simpel kvalitet, surt og grumset.» Imidlertid er det mye som tyder på at våre forfedre faktisk drakk veldig godt øl. I boka «Norsk Heimebrygg – ølet som Gud elskar», påpeker Norvald Tveit at nærmest alle gårder brygget sitt eget øl, og at de beste åkerlappene ble holdt av til maltkornet. Det ble lagt stor flid i selve bryggingen og det var mange anledninger til å drikke. Man drakk blant annet arveøl og barsøl. Til enkelte anledninger hadde man eget spesialbrygg som elskovsøl og drømmeøl.

Tveit skriver også at gamle folk gjerne klargjorde maltet til sitt eget gravøl. Men hvis døden lot vente på seg, fullførte de bryggingen før maltet ble for gammelt og drakk gravølet selv: «Då det var gjort, melte dei på nytt, og vona at dei kunne lure Vårherre enno ein gong.» At det ble betraktet som en fornærmelse å servere dårlig eller svakt øl, framgår hos Nils Kjær: «Slikt øl vander vi anstendige mennesker blomsterne med.»

Snorre forteller at vikingene hadde regler for når man drakk to og to (tvimenning), og når det høvet seg å drikke i flokk. Da kong Granmar holdt gjestebud for kong Hjorvard og hans hær, ble hedersgjesten så betatt av Granmars vakre, ølserverende datter Hildegunn, at han trosset vikingloven og drakk tvimenning med henne: «Da satte Hildegunn seg hos ham, og de to drakk sammen og talte om mange ting den kvelden.» Altså har øl spilt en hovedrolle i skandinavisk likestillingskamp!

Men hva skyldes det at så mange tilsynelatende ikke tar seg tid til å smake på ølet de svelger ned? Har prester og predikanter klart å gi folket permanent dårlig samvittighet for århundrer med festing? I alkohollovens paragraf 8-9, tilgjengelig for alle på lovdata.no, står det faktisk at det er forbudt å drikke alkohol på offentlig sted «med mindre det foreligger bevilling til dette.» Hvorfor har et ølelskende land et lovverk som forbyr folket å nyte en pils i parken? Kanskje er vi for glade i å drikke til å fornekte oss en øl, men for pietistiske til å unne oss selv å nyte det.

Jesus fordømte ikke alkohol. Fordømmelse av alkohol i Jesu navn er derfor misbruk av Jesu navn. Det er merkelig at Kirken ikke søker om skjenkebevilling, ettersom den har som oppgave å ta vare på hele mennesket. En pils til kirkekaffen ville ernæringsmessig vært sunnere enn en cola, som inneholder infernalske mengder sukker. En rekke studier har bekreftet den amerikanske biologen Raymond Pearls hypotese fra 1926, om at de som drikker moderate mengder alkohol lever lengre og sunnere liv enn folk som er totalt avholdende.

Ved å tviholde på en streng, men sovende alkohollov, som håndheves av nedarvet, dårlig samvittighet, har myndighetene skrudd korken igjen for mulighetene til å utvikle en sunn alkoholkultur. Six-packen må drikkes fort, så ingen tror at vi er alkoholikere. I forhold til hvor hardt nordmenn fester er det påfallende hvor sjelden samfunnsvitere og filosofer uttaler seg offentlig om eksistensielle problemstillinger tilknyttet beruselse. Alkoholpolitisk debatt i Norge dreier seg stort sett om vinmonopol, skjenketider og rusmiddelomsorg. Historiske og sosiale årsaker til nordmenns underlige drikkevaner synes å være ganske tabubelagt. Verken holdningskampanjer, avgifter eller restriksjoner har så langt rokket ved helgefylla.

RVs Ali Athar uttalte i et møte i Oslo bystyre 26/9-06 at partiet hans er «for en så streng alkoholpolitikk som overhodet mulig.» Her vil jeg nevne at alkohollovens såkalte «happy hour»-paragraf av 1/1-1996, som forbyr alkoholomsetning med rabatt, ikke har ført til at nordmenn drikker mindre øl. Derimot har ølomsetningen ifølge SSB økt nesten hvert år de siste 10 åra. Fra 2005 til 2006 gikk omsetningen av øl i Norge opp med 2,7 prosent.

I Kristelig Folkepartis partiprogram hevdes det at partiet «arbeider for en reduksjon av alkoholforbruket på 25 prosent innen 2010.» Ja vel? I løpet av de siste 10 åra har alkoholomsetningen her i landet økt med omkring 40 prosent. I tillegg kommer smuglervarer og turistimport. Det er vanskelig å se hvordan Norge skal innfri KrFs ønskede alkokutt uten å kjøpe alkoholkvoter fra u-land. Et mer effektivt grep ville vært å innføre alkoholforbud i Stortinget. Både KrF og RV kan trøste seg med at det kommer en dag når alle og enhver skal slutte å drikke: «Drick ur ditt glas, se döden på dig väntar,» skrev trubaduren Bellman.

Frp’s helsepolitikk kan oppsummeres som frihet uten ansvar. Partiet erkjenner «at overdreven bruk av tobakk og alkohol kan føre til alvorlige helseproblemer, og kan være skadelig for familie og andre pårørende.» Samtidig vil partiet liberalisere røykeloven og avvikle Vinmonopolet og sykehuskøene. Frp’s posisjon er at økt alkoholtilgjengelighet ikke fører til økt alkoholmisbruk. Der tar partiet trolig feil. Tall fra Statens folkhälsoinstitut i Sverige viser at Danmark og Finland, som er land med en svært liberal alkoholpolitikk, suverent topper nordisk statistikk over alkoholrelaterte dødsfall og arrestasjoner. Hva angår alkoholkonsum pr. innbygger over 15 år, ser vi at finnene drikker dobbelt så mye øl og sprit som nordmenn. Nordens største alkoholproblem har grønlenderne. De drikker tre ganger så mye øl som oss, og blir tatt for fyllekjøring fire ganger så ofte som finnene.

Arbeiderpartiet skriver i sitt partiprogram at de vil gjøre sorg og depresjon til en «alkoholfri sone». Hvis noen kan bevise at det finnes en bedre kur mot kjærlighetssorg enn et glass whisky og «Invitation to the Blues» av Tom Waits, så står jeg gjerne på valgkampstand iført skyggelue med AP-logo. En øl er vel heller ikke å forakte i en sådan stund? Ap’s programkomité har åpenbart ikke tatt seg bryderiet med å lese etiketten på Ringnes-flasken. Der står det at flasken inneholder «et forfriskende øl som passer i alle situasjoner.»

Det er sant at en overveiende del av voldsepisoder og trafikkulykker i Norge er alkoholrelaterte. Men alkohol forårsaker også utallige gleder. De bare rapporteres ikke. Du kan aldri lese i avisen at «ingen kom til skade da et kjærestepar hygget seg med hver sin øl på et svaberg.» Hvordan kan man bidra til å gjøre norsk drikkekultur mindre aggressiv og bøllete? En god begynnelse er å ta seg tid til å lukte, smake og se på det man har i glasset. Og lytte når det blir skjenket. Da oppdager du kanskje at smaksopplevelser og spennende samtaler er bedre enn å bli møkkings.

«Det er merkelig at Kirken ikke søker om

skjenkebevilling, ettersom den har som oppgave å ta vare på hele mennesket.»