Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vår indre psykopat

Grensen mellom selvrealisering og psykopati er uklar, mener kronikk-forfatteren.

SELVREALISERING er en populær aktivitet i den moderne, vestlige verden og antas å føre til lykke. Men hvem er det vi egentlig realiserer - vårt indre blomsterbarn eller vår indre psykopat? Selvrealisering og psykopati har faktisk flere likhetstrekk enn man skulle tro.

I en av de mange fjernsynsepisodene om familien Simpson, deltar husmoren Marge på et selvutviklingskurs. Marges sønn Bart, som i andre sammenhenger ville blitt diagnostisert med adferdsvansker, blir av kurslederen utropt til et forbilde for de andre deltagerne. Deltagerne oppfordres til å «gi uttrykk for sitt undertrykte sinne», å «frigjøre sine indre barn» og slutte med å «please» andre. Bart, som ellers blir betraktet som en egoistisk rebell, betegnes av kurslederen som «et emosjonelt sunt individ med en fullt utviklet ego integritet». Alle Springfields innbyggere begynner dermed å oppføre seg som Bart, og byen blir preget av kaos. Ingen gidder å ta ansvar lenger, men lar seg styre av sine barnlige innfall og lyster. Folk begynner å krangle og sloss, og byens samfunnsstruktur er i ferd med å rakne ...

SIDEN DEN humanistiske psykologien ble utviklet på 1960-tallet, har den vestlige del av verden vært preget av en enorm fokusering på selvrealisering. Både i medier, reklamer, selvhjelpsbøker, jobbsammenheng og utdanningsvalg blir man oppfordret til å finne seg selv, lytte til seg selv, akseptere seg selv og ikke minst....realisere seg selv! Selvrealiseringstankegangen bygger på den essensialistiske forestillingen om at vi har et indre, medfødt og autonomt selv. Selvet antas å ha en rekke unike potensialer og karakteristika, men er gjennom oppveksten blitt undertrykt av andres meninger og forventninger, slik at det i stedet er blitt utviklet et «falskt selv». Selvrealiseringen innebærer en frigjøring fra ytre forpliktelser, emosjonelle bindinger og andres holdninger, slik at det genuine selvet får utfolde seg fritt. Idealet er å lytte til sine følelser og intuisjon, følge sine impulser, uttrykke sin kreativitet og utleve sine drømmer. Man skal med andre ord begynne å oppføre seg som om man aldri var blitt oppdratt. I stedet skal man befinne seg i en fri, spontan og bekymringsløs eksistens, som et barn, eller i tråd med Rousseaus ville urmenneske.

DEN HUMANISTISKE psykologien ble utviklet som en motvekt til behaviorismen og psykoanalysens begrensende, deterministiske og pessimistiske menneskesyn. Sentralt står forestillingen om menneskets mulighet til selv å kunne definere sin skjebne. Retningens ideer og oppfatninger, med sitt optimistiske budskap og sine enkle løsninger, har fått en omfattende innflytelse i dagens folkepsykologi. Mens selvrealisering i utgangspunktet handlet om et opprør mot etterkrigstidens sterkt kontrollerende sosialitet, preget av konformitet og tydelige normer, har det i dagens fragmenterte og atomiserte samfunn mistet sitt ankerfeste. Selvrealisering spiller ikke lenger en balanserende rolle i samfunnets vektskål mellom individualitet og kollektivitet, men er blitt en hovedgeskjeft som gjennomsyrer kulturen på godt og vondt.

Selvrealiseringsidealet har i seg en naivitet og en potensiell destruktivitet som tydeliggjøres i den ovenfor beskrevne Simpsons episode. Manusforfatteren Matt Groening trekker selvrealiseringslogikken ut i det ekstreme, ved å demonstrere konsekvensen av at alle Springfields innbyggere begynner å oppføre seg som om de var barn. Barn er jo nettopp ofte både egosentriske, egoistiske, utålmodige, hemningsløse og uansvarlige. Resultatet blir et anarkistisk, hedonistisk «Fluenes herre»-samfunn. Samtidig lar Groening karakteren Bart Simpson bli oppfattet som et idealbilde på et selvrealiserende, frigjort menneske. Dette er ikke et surrealistisk innfall fra forfatterens side, men derimot et logisk resultat av de verdiene som promoveres innenfor selvrealiseringsidealet. Barts karaktertrekk og livsholdning stemmer faktisk godt overens med de verdiene som presenteres i mange selvhjelpsbøker.

DEN HUMANISTISKE psykologien og selvhjelpsbøkene representer en kritikk av det konforme, det hemmede, det hverdagslige, det pliktoppfyllende, det regelbundne og det bekymrede. Selvhjelpsbøkenes mål er å hjelpe leseren til å strekke seg utover hverdagens standardiserte A4 format og omskape seg til et sterkt, selvstendig og originalt vesen, i tråd med Nietzches berømte «overmenneske». Dette mennesket frykter intet, men gjør fullstendig som han selv vil. Men snakker vi ikke her om en slags psykopat? Mange av de personlighetstrekkene og adferdstendensene som fremdyrkes i selvrealiseringsidealet, finner faktisk gjenklang i beskrivelser av den såkalte psykopaten.

Jeg vil kort nevne en rekke fellestrekk: selvopptatthet, storhetstanker om egen verdi, urealistisk oppfattelse av egne evner og betydning, («jeg kan velge å bli akkurat hva jeg vil!»), stort behov for spenning og nye opplevelser («vekst»), stor grad av risikovillighet («ta sjanser»), lav terskel for aggressive reaksjoner («gi uttrykk for undertrykt sinne»), stor grad av spontanitet («carpe diem!»), motvilje mot konformitet, forpliktelser og avhengighet (også forstått som «frihet, selvstendighet og orginalitet»). Et typisk psykopatisk trekk er dessuten å bortforklare eller rasjonalisere sosialt problemskapende handlinger. Selvrealiseringsbegrepet kan i seg selv betraktes som en form for rasjonalisering eller bortforklaring av sosialt problemskapende adferd, idet enhver handling kan legitimeres som et nødvendig uttrykk for selvrealisering.

BETYR DETTE så at selvhjelpsbøkene produserer psykopatlignende mennesker? Ikke nødvendigvis. De mange fellestrekkene peker snarere på hvilke tendenser som det fullstendig selvrealiserte mennesket kan stå i fare for å utvikle, dersom selvrealiseringsidealet blir trukket ut i det ekstreme. I følge den ledende amerikanske «psykopati-eksperten» Robert Hare, karakteriseres psykopaten først og fremst ved fravær av samvittighet. Moralsk og sosial ansvarlighet er nettopp verdier som gis en minimal grad av oppmerksomhet innenfor den humanistiske psykologien.

Psykopaten kan på mange måter beskrives som et grenseløst selvrealiserende individ; et «sterkt» og uavhengig menneske som lytter til sine følelser, utlever sine drømmer og følger sine impulser. Likevel er det en grunn til at begrepet psykopati for de fleste assosieres med noe negativt, umoralsk og patologisk. Dette vil jeg mene skyldes at vi, til tross for at vi lever i et individualistisk samfunn, i bunn og grunn forstår oss selv som sosiale vesener. Enten vi vil det eller ei, er vi avhengige av hverandre.

Avhengigheten utgjør essensen i det som til alle tider er blitt hyllet som kimen til all lykke; nemlig kjærligheten. Samtidig gjør avhengigheten oss sårbar, og krever derfor visse spilleregler og normer. Det er dette som står på spill, når vi med selvrealiseringsidealet oppfordres til å frigjøre oss fra alle forventninger, forpliktelser, grenser og emosjonelle bindinger, i higen etter å utfolde oss selv. Kanskje kan selvrealisering også betraktes som en form for avhengighet, idet man er bundet til å kontinuerlig utleve sine drømmer og følge sine impulser? Kanskje krever friheten grenser, for å kunne oppleves?

En lengre versjon av denne artikkelen står i Samtiden 1/2005.

SUNT INDIVID: Den selvrealiserte Bart Simpson blir et forbilde i Springfield - og samfunnet går i oppløsning. Grensen mellom selvrealisering og psykopati er uklar, mener kronikkforfatteren.
Nina Østby Sæther.