I 1997 begynte min kamp for å finne min plass i landet jeg hadde bodd i siden 1973. Jeg tok et oppgjør med minoritetsmiljøet, med mine egne holdninger til det norske samfunnet, samt med oss-og-dem-tankegangen.

Ensomhet og mye motstand ble min hverdag. For noen var jeg ikke norsk nok, og for andre var jeg ikke indisk nok. Min drøm var, helt enkelt, å bli en likeverdig borger som tilhørte nasjonen Norge.

Jeg bestemte meg for å fokusere på hva som binder mennesker sammen, og jeg sa til barna mine: «Vi skal bli eksperter på likheter». Derfor ble mine barn ikke oppdratt som minoriteter eller «barn av en innvandrermor», men med sin egen sammensatte identitet, og også sin lojalitet til Norge, i sentrum. Et sentralt element i oppdragelsen var menneskesyn. Likeverd.

Omgivelsene mine fortsatte likevel å skille mellom «oss» og «dem». Men jeg begynte å forankre min identitet i verdier som, likeverd, solidaritet, frihet, fellesskap og det jeg tok med fra min fars arv var viljen til å gå den ekstra mila og ha troen på kraften i mitt indre. Der hvor styrken til å realisere mine drømmer har sin bolig. Jeg var ikke norsk eller indisk, men Loveleen en medborger i Norge. Men, til tross for det ble jeg definert ut av «de andre».