I 1997 begynte min kamp for å finne min plass i landet jeg hadde bodd i siden 1973. Jeg tok et oppgjør med minoritetsmiljøet, med mine egne holdninger til det norske samfunnet, samt med oss-og-dem-tankegangen.
Ensomhet og mye motstand ble min hverdag. For noen var jeg ikke norsk nok, og for andre var jeg ikke indisk nok. Min drøm var, helt enkelt, å bli en likeverdig borger som tilhørte nasjonen Norge.
Jeg bestemte meg for å fokusere på hva som binder mennesker sammen, og jeg sa til barna mine: «Vi skal bli eksperter på likheter». Derfor ble mine barn ikke oppdratt som minoriteter eller «barn av en innvandrermor», men med sin egen sammensatte identitet, og også sin lojalitet til Norge, i sentrum. Et sentralt element i oppdragelsen var menneskesyn. Likeverd.
Omgivelsene mine fortsatte likevel å skille mellom «oss» og «dem». Men jeg begynte å forankre min identitet i verdier som, likeverd, solidaritet, frihet, fellesskap og det jeg tok med fra min fars arv var viljen til å gå den ekstra mila og ha troen på kraften i mitt indre. Der hvor styrken til å realisere mine drømmer har sin bolig. Jeg var ikke norsk eller indisk, men Loveleen en medborger i Norge. Men, til tross for det ble jeg definert ut av «de andre».
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger