«OSS» OG «DEM»: Loveleen Brenna hadde glemt at hun var innvandrer, hun var blitt borger. Det endret seg da Norge fikk en innvandrings- og integreringsminister. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
«OSS» OG «DEM»: Loveleen Brenna hadde glemt at hun var innvandrer, hun var blitt borger. Det endret seg da Norge fikk en innvandrings- og integreringsminister. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Var jeg ikke integrert?

I siste del av 2015 skjer det noe tragisk: Jeg får min egen minister, og min rolle går i revers.

Meninger

I 1997 begynte min kamp for å finne min plass i landet jeg hadde bodd i siden 1973. Jeg tok et oppgjør med minoritetsmiljøet, med mine egne holdninger til det norske samfunnet, samt med oss-og-dem-tankegangen.

Ensomhet og mye motstand ble min hverdag. For noen var jeg ikke norsk nok, og for andre var jeg ikke indisk nok. Min drøm var, helt enkelt, å bli en likeverdig borger som tilhørte nasjonen Norge.

Jeg bestemte meg for å fokusere på hva som binder mennesker sammen, og jeg sa til barna mine: «Vi skal bli eksperter på likheter». Derfor ble mine barn ikke oppdratt som minoriteter eller «barn av en innvandrermor», men med sin egen sammensatte identitet, og også sin lojalitet til Norge, i sentrum. Et sentralt element i oppdragelsen var menneskesyn. Likeverd.

Omgivelsene mine fortsatte likevel å skille mellom «oss» og «dem». Men jeg begynte å forankre min identitet i verdier som, likeverd, solidaritet, frihet, fellesskap og det jeg tok med fra min fars arv var viljen til å gå den ekstra mila og ha troen på kraften i mitt indre. Der hvor styrken til å realisere mine drømmer har sin bolig. Jeg var ikke norsk eller indisk, men Loveleen en medborger i Norge. Men, til tross for det ble jeg definert ut av «de andre».

Så, i 2004, skjer det noe magisk. Jeg blir oppnevnt til leder for Foreldreutvalget for grunnopplæringen. Jeg opplevde en unik overgang, og jeg gikk fra å være innvandrerkvinne til en representant for foreldre med barn i grunnopplæringen i Norge. De barrikaderte båsene «innvandrer» og «minoritet» ble sprengt. Denne friheten innebar at ingen snakket om hvorvidt jeg var integrert eller ikke. Nå handlet mitt mandat om barn og foreldre i skolen, og jeg glemte at jeg var innvandrer. Jeg var blitt borger. Den frihetsfølelsen, er helt ubeskrivelig.

I siste del av 2015 skjer det noe tragisk: Jeg får min egen minister, og min rolle går i revers, denne gangen fra borger til status som ekskludert.

Fra å være en inkludert menneske, til å bli innbygger blant «dem». Og skille mellom oss og dem ble forsterket.

Jeg forstår at flyktningsituasjonen i høst krevde at regjeringen tok noen drastiske grep. Men, en integrerings- og innvandringsminister under justisdepartementet, som også tildeles meg, er det et klokt valg?

Jeg spør fordi det statsministeren og innvandrings- og integreringsministeren har glemt å gi meg, er redskaper som kan kvalifisere meg for status som borger framfor innvandrer. Jeg har ikke fått «nøkler» til å komme meg ut av justisdepartementet til å bli fri igjen.

Jeg lurer også på hvordan vi skal skape et mer inkluderende samfunn, eller "integrerte individer" når disse strukturelle endringene og retorikken målbærer en segregeringspolitikk? Hvordan skal vi da forebygge utenforskap og sikre økt integrering?

Jeg personlig synes det er problematisk å bruke ordet integrering. Nettopp fordi det ikke finnes noen målestokk for når et menneske er integrert. Og hvis vi utvikler en slik målestokk må den gjelde alle innbyggere i landet.

Aldri før har jeg følt meg så ekskludert. Jeg har selv følt utenforskap på kroppen, og jeg tok kampen. Men den kampen var lettere å ta. Det som skjer i dag er strukturelle grep som tar fra meg og mange andre tilhørighetsfølelsen. Og jeg spør meg selv:

«Skal jeg søke til det jeg en gang, helt bevisst, forlot, det jeg har vokst ifra? Hvem er ?mine? nå?»

Med denne situasjonen har et gammelt tema dukket opp, også hjemme hos meg, i min familie:

Min mann er etnisk norsk, og følgelig er han nå blitt «oss» og jeg har returnert til min gamle status som «dem». Han er fortsatt borger, og jeg har, for andre gang i mitt liv, blitt innvandrer.

Hvis vi virkelig ønsker å forebygge utenforskap, er dette veien å gå? En ting er hvordan jeg som voksen opplever dette, men hvilket signal gir dette til den oppvoksende generasjonen? Hvordan skal vi forvente at barn som ikke får avgjort sin status om oppholdstillatelse før de er 18 år skal føle lojalitet og tilhørighet til Norge? Hvordan skal vi forvente at unge med bakgrunn utenfor landets grenser skal få et positivt forhold til en nasjon som fokuserer på problemene ved menneskelig mangfold, og oppretter dertil hørende ministerposter?

Et mangfoldig samfunn må ledes riktig. Det vil si at ledelsen har kompetanse til å binde mennesker sammen. Legge til rette for felles identitet, gjensidig respekt og felles repertoar. Åpne opp for et inkluderende samfunn, og velge sine ord med klokskap slik at det ikke blir et "oss" og "dem" samfunn.

Det er på den måten at vi vet å utnytte ressursene som ligger i mangfoldet. Først da kommer alle forskjellene i sentrum. Eller som jeg pleier å si, vi skal bli eksperter på å bygge fellesskap og binde mennesker sammen, slik at våre ulikheter blir vår styrke. Mangfoldsledelse er grunnmuren i all ledelse. I den ledelsen er det også rom for å være klar på hva er akseptert, og hva er ikke annerledeshet - det vil si menneskesyn og handlinger som strider mot grunnverdiene i et selskap eller samfunn.

Jeg etablerte Seema AS i 2012, fordi jeg hadde klokkertro på at det finnes en vei der mennesker går fra å være innvandrere til å bli borgere. Det finnes verktøy og metoder som kobler mangfold og profitt. Gjennom økt kunnskap om hvordan mangfold kan ledes, for å skape lønnsomhet, effektivitet og tilgang på talent, får virksomheter, lokalsamfunn og organisasjoner.

Jeg har troen på at landets ledere kan skape inkluderende og lønnsomme virksomheter, lokalsamfunn.

Derfor skal vi 11. mai arrangere Seemakonferansen, hvor vi stiller spørsmålet: «Hvordan leder du mangfold?» Vi vil bevisstgjøre norske ledere og politikere på hvordan mangfold kan være lønnsomt.

Erna Solberg, hvordan kan jeg igjen kvitte meg med innvandrerstempelet og bli den borgeren jeg vil være? Hvordan kan jeg få tilbake den friheten? Det er mitt håp at det snarest blir tatt noen grep slik at flertallet av mennesker som meg kan stå ved din side og utløse den kraften som skaper et bærekraftig samfunn, og et lønnsomt arbeids- og næringsliv.