Vis mer

Var Jens Bjørneboe en villmann blant oss siviliserte?

Det kan virke slik, ut ifra Tore Rems biografi.

I LIKHET MED SVÆRT MANGE andre så jeg frem til offentliggjørelsen av Tore Rems Bjørneboe-biografi med spent forventning. Jens Bjørneboe var jo en av de store personlighetene som formet det litterære og kulturelle miljøet i min oppvekst og ungdom. Ja, også for mennesker fra yngre generasjoner og fra helt andre miljøer fremstår han som en av de mest betydelige personligheter i Norge fra de siste hundre årene. Jeg har flere venner med utenlandsk bakgrunn som understreker det. «Bjørneboe var i stand til å ta livets smerte på alvor, han våget å stille de store spørsmålene som nordmenn ellers er så redde for,» sa en av dem.

SÅ KOMMER DET EN BOK åpenbart skrevet av en som ikke liker Jens Bjørneboe. Fem års arbeid med et tema man finner usympatisk, er en sportsprestasjon som ikke skal underkjennes. Men resultatet er et ironisk portrett av silkerampen, dandyen, posøren og esteten som ikke har sans for «den egentlige virkeligheten», slik Rem ser det. Han kan ikke lenger tas på alvor: «Bjørneboes ry som forfatter er tett sammenvevd med hans ry som public intellectual og moralsk stemme, men biografien gjør lite for å styrke eller opprettholde hans karakter, hans etos,» påpeker Morgenbladets anmelder, Erik Bjerck Hagen.Slik jeg leser Sin egen herre, benytter Tore Rem en velkjent hersketeknikk i forhold til Bjørneboe. Det man finner fremmedartet, defineres som rart og usivilisert. Det kan ikke tas alvorlig. Mest utbredt er dette i forholdet til fremmede kulturer: De beskrives som «de andre», man generaliserer deres egenskaper og væremåter, som er både eksotiske og skremmende. Men først og fremst er de ikke som oss. Derfor kan ikke deres egen selvforståelse eller deres egne ord tillegges samme vekt som det vi selv hevder og sier om dem.

DEN «EKSOTISKE KULTUREN» Rem ser Bjørneboe i sammenheng med, er antroposofien og hans antroposofiske venner. I utgangspunktet skal han ha ros for at han så overbevisende limer Bjørneboe til antroposofien. Bjørneboe, i alle fall den unge —kanskje også den eldre — kan ikke forstås uten at man tar hans forhold til Rudolf Steiner med i betraktning. Men det gjelder nettopp Bjørneboes forhold til antroposofien, og ikke hans forhold til en eller annen biografs fortolkning av den — som allerede Kaj Skagen har påpekt i Dag og Tid. Rem ser i antroposofien først og fremst en bevegelse som vil holde seg borte fra verden, som hever seg over politikkens og dagliglivets harde realiteter. Den samme bevegelsen har avfødt et vell av praktiske virksomheter som i aller høyeste grad griper inn i verden. Rem stusser ikke over denne gåtefulle motsetning mellom hans egn idé og de faktiske forhold. Til det er han selv for høyt hevet over virkeligheten.

I STEDET KONSENTRERER han seg om det miljøet Bjørneboe var en del av under krigen, som besto av bl.a. Karl Brodersen og fetteren André Bjerke Så vel i boken som i senere intervjuer og artikler hevder Rem at de inntok en «mellomposisjon»: De var ikke «gode nordmenn», men de var heller ikke nazister. Fordi Rems blikk likevel gjør dem til «de andre», er det imidlertid ikke til å unngå at teksten hans formidler dem som temmelig brunflekkete. Om Karl Brodersen (f. 1917) heter det for eksempel at han var en «aktiv nasjonalsosialist» i gymnasdagene. Det begrunnes ikke. Han selv har skrevet at han riktignok som 16-åring, i 1933, svermet for «Det nye Tyskland», men han ble grundig kurert året etter, da han besøkte landet.I 1937 ble Brodersen kjent med journalisten Theo Haubach, som nettoppp hadde sluppet ut av konsentrasjonsleir og senre ble motstandsmann. De to brevvekslet frem til det var for farlig for Haubach å ha korrespondanse med utlandet. I 1944 ble han arrestert i forbindelse med 20. juli-attentatet og hengt i 1945. Brodersen var også, i likhet med flere av dem som tilhørte det antroposofiske miljøet i Oslo, en nær venn av Gregers Gram. Rem nevner ikke Haubach eller Brodersens opplevelser i 1934. Han nevner vennskapet med Gram, men det har ingen betydning for helheten. Brodersen var jo «aktiv nasjonalsosialist». At Brodersen meldte seg til krigstjeneste og var med i en trefning i april 1940, er ikke med i det hele tatt. At Bjørneboe selv meldte seg til tjeneste, blir bare beskrevet som et innfall uten alvor hos dandyen. Slikt gjør dem nemlig for like det «vi» han skriver på vegne av: de gode nordmenn.

HELE BOKEN ER GJENNOMSYRET av viljen til å fremstille Bjørneboe og hans krets som «de andre». At de ikke er helt ville, kommer riktignok også frem, men da gjennom ironi eller bisetninger. André Bjerke er i hovedsak mer enn stripete; at han leste et dikt med brodd mot okkupasjonsmakten høyt, beskrives som at han «et øyeblikk lyser opp som motstandshelt» — så slukner han. Når Bjørneboe og hans krets hører foredrag av Conrad Englert om Goethe i et okkupert Oslo mens tyske soldater tramper rundt utenfor, blir det for Rem til en stilltiende aksept av okkupasjonen. At Karl Brodersen og andre av de tilstedeværende selv har beskrevet samme scene som et rystende paradoks, hopper Rem over. Underteksten er at å interessere seg for tysk kultur under krigen, var å interessere seg for nazismen.

EN AV DE FØRSTE sovjetiske dissidentene, Pavel Litvinov, ble under rettssaken mot ham spurt om hvordan han, som kom fra et så godt bolsjevikisk hjem, kunne finne på å opponere mot sovjetstaten. «Ved å lese den klassiske russiske litteraturen,» svarte han. «Ingen som leser den med hjertet, kan annet enn å stå opp for frihet og menneskerettigheter.»Bolsjevismen var også frukt av russisk historie, slik nazismen også var et resultat av tysk historie. Men likesom den russiske tradisjonen bærer i seg bolsjevismens motsetning, har den tyske tradisjonen nazismens motsetning i seg. Det mente medlemmene av den tyske motstandsbevegelsen Den hvite rose. Det mente kretsen rundt Bjørneboe. Derfor fremhevet begge Goethe i mørketiden. Noe slikt vil imidlertid ikke Rem gå med på, det kommer frem flere steder i boken. For det er ingen grunn til å ta de villes selvforståelse eller argumenter på alvor.

DET SKAPER MANGE problemer å legge så stor distanse mellom seg selv og den man biograferer. Et av dem rammer oss selv. Bjørneboe og hans krets blir så eksotiske at de ikke angår oss, annet enn som bekreftelse på vår egen godhet og rettskaffenhet. Derved snevres vår egen selvforståelse inn til selvfornøydhet. Der skildringen av Bjørneboe og hans smertefulle utvikling hadde kunnet lugge og bidra til et utvidet syn på oss selv, blir resultatet at vi lukkes inne i en verden der alt er såre vel.||| Klikk for innhold